Bøddel?

Kåååmma da! Kom kom!

På en bergknaus i skogen sitter Huldra og lokker. I hånden har hun en bøtte med kraftfòr som hun rister på mens hun roper ut sine lokkerop med snill røst. Tanken bak er ikke så snill, for i dag skal hun skille ut fire sauer som skal sendes til slakt. Dette er en del av høstens begivenhet hun ikke setter pris på, men det må gjøres. Holder man matdyr er dette en del av jobben.

Bøtten lokker, og flokken legger på sprang mot henne.

Denne lille flokken har et fritt og godt liv, der de lever ute og sjelden opplever stress og mas. De fleste er tamme og kjelene, trygge og gode. I dag skal de som er svakes eller villest skilles ut. 

Flokken samler seg rundt Huldra. De trenger seg frem, dytter hverandre vekk og skal opp og frem. Noen bryr seg lite om maten og ber om kos, mens andre hiver seg over bøtten sporenstreks. Huldra kaster never av fòr rundt omkring så hun får de litt på avstand, før Råtassen overtar bøtta og flokken. Han rister mens han går, og en og en følger de etter han nedover skråningen. 

Vårlammene er ennå ikke like tamme som de eldste, og nøler et sekund på knausen. Da de ser resten av gjengen går, spretter de ned og følger etter. 

Huldra går bakerst, og sørger for å lukke porten i innsamlinginnhegningen. Bøtta er tom nå, og sauene samler seg i flokk. Hva skjer?

Huldra som skal skille ut de som får leve og de som må gå er meg. Det er jeg som holder oversikt over hvem som skal ha vaksiner når, når de skal behandles med flåttmiddel, når de skal klippes, jeg som sitter på vakt når søyene skal lamme, og jeg som velger ut hvem som går og hvem som får bli. 

Gutta passer som oftest på at gjerdene er hele, at det er høy på plass i høst- og vintermånedene, kjøper inn kraftfòr, kjøper inn øremerker, melder inn til slakt hos Nortura og følger de på slaktebilen. Den siste biten har jeg vært med på kun en gang, og jeg var overrasket over hvor rolig det foregikk. Jeg var redd for at engstelsen skulle stå i øynene deres, og hadde en stor knute i magen. Sånn var det ikke, og jeg kunne la knuten slippe taket. 

Slapp av gamlemor Ulla. Du skal få bli.

Du også Ronja. Selv om du er en av de tøffeste damene, er du en av de beste mødrene vi har. Snøfrid med bjella får også en sjanse til, selv om hun mistet begge lammene sine i vår. Jomfruhinnen var faktisk så intakt at lammene ikke klarte passere. Jeg lover å passe ekstra godt på deg under lammingen til våren jenta mi. 

Mor og datter, Ronja og Snøfrid.

Idamor. I hele sommer har du hengt etter resten av gjengen med den tunge kroppen din, og haltende gange. Det er riktig å la deg slippe å bli svanger, så det er på tide å la deg gå. Du og de tre viltreste lammene reiser mandag morgen. 

Vakre, sorte Leikny. 

Moren hennes reiste tidligere i høst, og var den minst tamme søya vi hadde. Faktisk så vill at vi ikke fikk tak i henne da vi klippet de andre, og så ville søyer kan vi ikke ha. Leikny var like vill som moren sin, men ble en smule tammere da vi holdt henne og de andre lammene inne en stund etter at forrige flokk ble sendt til slakt. Hun har fulgt flokken godt, og blitt det tammeste lammet vi har. Du får bli, ditt sorte, vakre får.

Jack Black, vårt aller første kopplam. Jack er kasterert, og er flokkens kosebukk. Han er fullstendig fredet.

Det er like tøft og tungt hver gang, men jeg vet at disse dyra har det bedre enn det meste som ligger i kjøttdisken i butikkene. Disse lever som dyr bør; ute i ro og fred der de har et stort område å bevege seg på. Det eneste stresset de opplever er de gangene de tas inn for klipping, før de eventuelt  skal   lamme, eller når de sendes til slakt. Vår gode nabo, venn og felles saueeier jobber stort med å minne meg på dette, og det hjelper. 

I høst jobbet jeg på spreng med å bygge faste båser i stallen. Med moduldeler fra grisebingen til naboen, rester fra en gammel seng og diverse andre materialer satte jeg i gang og mekket en hel masse, før Råtassen hjalp meg med avslutningen. Målet var å kunne ha plass til alle i flokken som blir igjen nå, på syv sauer. Da har vi faste sykebokser om noe skulle skje, vi kan ta inn alle om vinteren blir for streng, og vi kan velge om vi vil ta inn hele flokken når de skal lamme- eller la de føde naturlig ute. 

Male rakk jeg ikke, men mulig det blir et prosjekt til sommeren. 

Lam og sau blir til kjøtt, skinn og ull. Man kan få et like godt forhold til disse dyra som til en hund eller katt, men må lære å distansere seg om man skal klare å holde matdyr. Vi fikk den første flokken mai 2008, og jeg har gått gjennom mange prøvelser siden den gang. Det å kunne være med under lammingen er et like stort under hver eneste gang, og det å se de vokse seg vakre og tamme er en fryd. Jo tammere jo bedre, for da vet jeg de er trygge på oss og omgivelsene. Råtassen og jeg klippet sauene selv for aller første gang i vår, og det var også en opplevelse for seg. Rart å se hvor rolig de var under klipping, og hvor fornøyd de virket for å få av seg den varme drakten i etterkant. Det å være "bøddel" er den tunge biten, og jeg tar meg i å undres: 

Hver gang jeg titter innom finn.no ser jeg katter i alle aldere som søker nye hjem for ente gang, -eller første gang. Katter som har vandret rundt i hjem etter hjem fordi eieren ikke kan ha den lenger av en eller annen grunn, og annonser som spiller på at katten blir avlivet om ingen ønsker den. Katter som har blitt født fordi eieren ikke gir katten sin p-piller, eller ikke har valgt å sterilisere katten sin. Det fødes mange katter som heller aldri havner i nye hjem, men blir avlives idet de blir født.

Er jeg da en større bøddel enn de som eier disse kattene?

Jeg undres..