1. okt. 2010

Hva tar du meg for?

Hvem er jeg for deg? Hva slags person ser du for deg når du leser bloggen min? Hvem fremstår jeg som?

Jeg tror nok vi har samme svar:
En humørfylt, kreativ person med mange jern i ilden, med stor stå - på vilje og masse energi som får til veldig mye. Er vi enig?
Det er den delen av meg jeg formidler her inne, og den delen jeg vanligvis viser frem. Det er jo den delen som er hyggelig og god å lese om også, ikke sant? Vel, her er den andre siden. Den hverdagslige, og den som daglig ligger bak og vokter over alt jeg gjør. Du er hermed advart. 


Søvneksperiment:
Legg deg på ryggen på gulvet. Ta gjerne en pute bak hodet, men du skal ligge rett på gulvet. Trekk haken mot brystet, og bind et skjerf rundt haken og bakhodet så det er låst i denne stillingen. Få noen til å sette seg på brystet ditt, så pusten blir hard og tung. Legg deg nå på denne måten og sov til i morgen.
Kunne du fått det til tror du? Sovnet med et press på brystkassen så det ble vanskelig å puste, rett på et hardt gulv og med nakken i lås. Hvordan hadde det da vært å våkne etter en natt på denne måten?
Nakken hadde vært fullstendig stiv, ryggen er likedan, og du føler deg mørbanket i resten av kroppen etter å ha ligget rett på gulvet. Du føler deg også sliten i pusten, og du har vel egentlig ikke sovet stort i hele natt. Jeg regner med det tar litt tid før du kommer deg opp fra denne stillingen, for hele kroppen kjennes som en verkebyll.
Velkommen til min daglige morgenstund, for sån føles det for min del.

Så var det å gå ned trappen da. Det er jo en helt hverdagslig ting å gjøre når man har soverom i annen etasje. Det er jo bare å gå det? Nope, ikke hver dag. Takk og pris for rekkverk, for de er virkelig til å holde seg i. Ryggen er i fare for å låse seg, og det smeller i hoften som om det går noen ved siden av og knekker en pinne. Du fryser og svetter om hverandre, og det føles som du er i ferd med å få influensa. Hva pokker? Har blodet stivnet til sakteflytende tjære? Alt går jo så sakte og tregt, og hvert steg er en utfordring.
Det tar litt tid før du kan begynne å bevege deg, men omsider må jo hundene ut en liten tur. Går det an å ta på de bånd og gå de få hundre meterne til postkassen enda tro? Nei det hører til sjeldenheten på morgenen. Da blir det en hund løs, og en hund i laaangt bånd.

Influensafølelsen vedvarer utover dagen, og du fortsetter å fryse og svette om hverandre. Øynene er blanke, og hodet er pakket i vatt. Tankene svirrer om alt som bør og må gjøres, men du kommer bare ikke i gang.
Telefonen ringer og det er noen som har en hel masse å fortelle deg. Ting du må huske, for det er oppgaver du skal gjøre. Hodet svirrer, og du får ikke med deg halvparten av hva som blir sagt. Når du snakker selv går ordene i stå. Det føles som om du er full, og snubler i ordene og stokker om setninger. ”Er du snill og sender meg en melding eller mail? Jeg får dessverre ikke med meg halvparten av hva du sier i dag”, sier du til personen i andre enden. Det svimler. To much info som hjernen ikke klarer ta imot.


 Kroppen er fortsatt stiv, det dunker i hodet og det verker i alle muskler. Plutselig drypper nesen. –Velkjent fra det å ha influensa, bare at du har faktisk ikke det. Dette er hverdagen din.

Prøv nå å gå på jobb og gjør en god dags arbeid.
Det går ikke, ikke sant? Du får til kun bittelitt om gangen og er nødt til å legge deg, eller sette deg ned for å hvile titt og ofte. Kollegene dine blir kjempefrustrert, for du er jo rett og slett ikke stabil nok til å stå i jobben i den tilstanden. Du blir frustrert selv også for du vil jo ikke være til bry, men stå på og gjøre den jobben du skal. Timene går, og du aner ikke når du må krype til korset og rett og slett reise hjem, eller om du i det heletatt kommer deg tilbake på jobb i morgen.

Så er det en bursdag, et bryllup, en konfirmasjon, en konsert eller lignende du gjerne vil takke ja til, men du har ikke mulighet til å komme med et klart ”ja”. Du vet jo bare ikke når du fungerer. Se for deg dette som hverdagen din. Da har du fått et lite innblikk i min.

Nei, jeg har ingen jobb for tiden, for jeg finner ingen som takler en så ”upålitelig” arbeider. Jeg blir jo rett og slett upålitelig når jeg ikke aner når jeg kan komme og gå.
- Jammen du gjør jo så mye kreativt, og finner på så mye hjemme. Hvordan klarer du da det?

Da skal du vite dette:
Jeg har ikke lenger det tidspresset, maset og kravet de fleste andre har. Ikke har jeg barn som skal hentes og bringes til barnehagen, skole, trening, musikken osv. Tv`n ser jeg sjelden på, men bruker heller pc en del som avkobling. Jeg har en mann som er flink til å sveive støvsugeren, handler det vi trenger, og han lager som oftest mat når han er hjemme. Mine timer på å gjøre det jeg ønsker og makter er fra morgen til kveld, så jeg har en full og hel dag å ta av. Det betyr at jeg kan gjøre det jeg makter, og ta pauser når jeg må. Det betyr at jeg kan klare masse en dag, men også at jeg kan ha dager jeg ikke løfter en finger fordi energien er fullstendig borte. Noen dager er det å lufte hunder et stort nok mål, andre dager kan jeg klare å vaske huset, gå en god tur, male et bilde, strikke, snekre eller sy i tillegg. Jeg vet bare aldri når jeg kan gjøre hva, for det er ingen alarm i denne kroppen som sier ifra når den har tenkt å funke eller ikke.

Hvorfor? Fordi jeg har en sykdom som slår til som lyn fra klar himmel. Jeg har prolaps i nakken, slitasje i ryggen, hypermobile ledd, snapping hip, artrose, og en eller annen form for utmattelse. Jeg har diagnosen Fibromyalgi, og er under utredning for EDS og/eller Angst. Bla- bla- bla.. Masse rart som utgjør en pepret hverdag. Masse rart som gjør meg til den jeg har blitt.  

Misforstå meg rett:
Jeg ER den personen jeg vanligvis viser frem via bloggen min. Jeg gleder meg stort over hverdagens små gleder, elsker å kreere stort og smått, og nyter livet. Jeg prøver å stable en nettbutikk på bena så jeg faktisk skal kunne finne på litt å tjene noen kroner på. Samtidig er jeg den personen som står med feberhett blikk, verking i kroppen og svimler med bomull i hodet. Jeg får høre jeg ser både sporty og frisk ut og ser ut som jeg er yngre enn alderen min. Jeg er faktisk veldig så glad for at jeg ikke ser ut som jeg som oftest føler meg. Tror jeg hadde skremt en del ved å fremstå som den verkebyllen av en zombie jeg er innvendig gitt. Takk og pris for både sminke, klær og godt humør. Takk og pris for ikke minst musikk, som har en egen evne til å sette smilet i høymodus - selv når jeg er som mattest. Takk og pris for familie og venner som har begynt å forstå at jeg kan når jeg kan, og ikke alltid kan holde det jeg lover.

Det jeg ønsker ved å fortelle dette er ikke sympati og en ”stakkars deg holdning”, men rett og slett for å fortelle hvem jeg er bak gledesboblingen. Jeg ønsker du skal vite at du ikke skal misunne meg energien min og det jeg får til, for den er faktisk ikke så misunnelsesverdig likevel. Jeg er så absolutt ingen kappekledd kvinne med blekksprutarmer som får til alt.
Jeg savner jobben min som førskolelærer, den tøffe hestejenta jeg en gang var, og det å være superimpulsiv og slenge meg med på masse spillopper. Jeg savner det å kunne slenge på seg klær og være ute i all slags vær og vind. Den gang det ikke fantes dårlig vær, og kun dårlige klær. Nå våkner jeg med ryggen mot vinduet og kroppen vet allerede at det blåser ute. Kreftene og energien til å kunne tenke på å sitte og tøyle en hest har blitt en sagablott, og jeg konsentrerer meg om de små ting. De små gleder.

Jeg forteller deg dette for å be deg være bevisst på hva du selv faktisk får til i hverdagen, uansett om du har noe personlig du sliter med eller ei. En hverdag som kanskje er fylt med barn, jobb, husarbeid, dyr, venner og familie. Gled deg over de små ting!
Får du influensa, halsbetennelse, ligger strøken med forkjølelse, hekseskudd, vrikker et ben osv, så forsøk å se det positive i det negative. Finn gleden i at det faktisk går over igjen, og gled deg over alt det DU faktisk får til. Nyt de små gledene godt, for da oppnår du enda større glede over de større ting også.
Pass på å ikke være et ”ja – menneske” hele tiden, men lær deg å si nei. Det å stå på pinne for alle rundt deg hele tiden tar masse krefter og energi du egentlig hadde hatt bruk for selv. Igjen: Ta vare på de små øyeblikkene, og ta vare på deg selv.


Rett og slett; Nyt livet, - som den du er! Jeg gjør faktisk det, selv om livet iblant gir meg en knyttneve i fjeset. Da prøver jeg å vende det andre kinnet til, og smiler mot solen istedenfor å kjenne på smerten. Det er faktisk verdt det! J

15 kommentarer:

Trollmor sa...

åh. . . Du skriver om meg jo! Jeg blir helt satt ut. . Skal skrive mer utfyllende i morgen men sender deg en stor klem!

Namaste (jeo74) sa...

DERFOR e du superwoman for meg!!!

Takket være deg og andre her inne, e eg og blitt flinkare te å sjå det som faktisk e bra i livet mitt. Eg har kommt med nåken små drypp av innrømmelser innimellom i mine innlegg, men trur ikkje folk har tatt særlig notis av det.

Det komme nok et lignande innlegg fra meg tenke eg, men det må bli på ein dag eg har krefter...

Tippe du e sliten nå
og ikkje minst itte møtet vårt i Oslo. Eg brukte 4 timer på å komme meg ut døra te hotellet på søndags måren, men så gjekk det bra, og eg fekk ein fiiiiiiin dag med Mumsi :o)
Det var verdt det!!!!
Takk for at du e du, du aller godeste ♥

Tårene renne og de inderligaste varme tanker sendes deg. Kjenne du det???
Ikkje "stakkars"tanker, men gode :o)

Shy B sa...

Kloke, sterke, viktige, beskrivande, rørande og ettertenksomme ord! Eg sit her i mørkre, med kaffi og stearinlys og stille hus og les om deg....
Førskulelærar du også! ;)Mange av dei innpå her!

Bekka sa...

For et nydelig innlegg, Huldra - blir helt rørt jeg! For en fantastisk holdning å ha på tross av alle vanskelighetene du har fått.
Jeg vet godt at det er så fort gjort å tenke negativt over små bagateller og la dagene fly forbi uten glede og mening, når man egentlig burde prøve å grave frem det positive i ting. Takk for inspirasjon og påminnelse om det!

Fortsett å glede deg over de små ting i livet og ikke minst: fortsett å ta vare på deg selv - det er så viktig! De som er glad i deg forstår det. Og nyt musikken når alt annet er vanskelig :)

Stor klem fra Bekka

Pafrika Og Belkini sa...

Det er så fint og riktig det du skriver her, Huldra. Du har helt rett i at sprudlende blogsskriverier kun er en del av personen som sitter foran pc'en. Hvorfor blir man så glad og rørt når noen våger å dele på det vanskelige, og fremstå som ikke-perfekte? Kanskje fordi de fleste kan kjenne seg igjen i noe, og fordi man føler seg mye mindre alene når andre også har samme tanker og opplevelser.

Ingen er bare det du ser, heter det i en eller annen annonse. Det er evig sant, uansett om det er for- eller baksiden en viser frem.

God, god dag til deg Huldra! Min ble bedre etter å ha lest dette iallefall ♥

lillelaila sa...

For et flott og ærlig innlegg Huldra!
Tror nok veldig mange kjenner seg igjen på en eller annen måte her ja, men få av oss klarer å sette ord på det som deg Huldra!
Ha en flott helg!!!
klem Laila

Gammel stil sa...

Tårene våre triller her, Huldra! For et fantastisk herlig innlegg!! Du skriver utrolig bra.. Du er jo forfatteren og fotografen vår du! Vi satte pris på dette innlegget, kjære deg! Ikke mange som klarer å skrive om det! Vi sier ikke at vi vet hvordan du har det, men en av oss har hatt kroniske smerter i laaaange tider.. Vondt hver eneste dag, og ofte klarer hun ingenting! Den andre har hatt anoreksia, og utviklet depresjon og angst etter det! Men, vi klarer ikke skrive om det som du!

Du er helt fantastisk, og vi setter så stor pris på deg! Sender deg mange varme tanker, og håper du kjenner det?:)

Stor klem fra tvillingene som har blitt veldig glad i deg:)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Takk for et innsiktsfult innlegg. Vanskelig å fullt ut forstå hvordan dette oppleves, men jeg kjenner igjen elementer fra noen år tilbake da jeg var helt og delvis sykemeldt i 3/4 år pga. senebetennelse i håndledd. Sjokkerende raskt ble jeg tiltaksløs og daff av å gå hjemme uten evne til en gang å gjøre enkle ting som å skjære brød. Det var utrolig hardt mentalt.

Takk for at du deler din historie. Ønsker deg en god helg, hva nå det vil si.

Marianne sa...

Takk for hyggelig kommentar! God helg til deg også. Vi er alle kompliserte mennesker med ulike behov i ulike faser av livet. Ser ut til at du har funnet din form og gleder deg over det som er viktig! Takk for at du deler kloke ord : )
Marianne

Ruths datter sa...

Takk for at du delte dette med oss,Huldra.Livet går absolutt ikke alltid på skinner. Sånn som du skriver så er det lett å se hvilke store resurser du har inni deg. Tenker på deg og er beæret over at du besøker meg. Takk for dine besøk hos meg og velkommen igjen.
Klem

Smykkas sa...

Det er nok mange som kjenner seg igjen på en god del av dette, men du har en fantastisk evne til å se på de lyse sider.

Ligge på gulvet slik?

Nei takk. Når det er natt vil jeg sove i min deilige seng, og våkne noenlunde uthvilt til å ta fatt på dagen.

Jeg forsøker etter beste evne å løfte hodet mot horisonten og tenke på hvor mye godt livet har å by på.

Klem

Anette Willemine sa...

Takk for at du er så modig og personlig. Du beskriver så godt hvordan en hverdag til en person med kroniske plager kan være. Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen. Å stå i det er mange dager en stor utfordring, og da er selv en positiv innstilling vanskelig å lokke frem. Jeg har x-antall diagnose, men prøver å finne en balanse i livet hvor smertene kan være en del av det, uten å være det hele. Å starte bloggen har for meg vært en viktig måte å "glemme" noe av smertene. Med bloggen kan jeg hente ut det som ligger i meg, og som fortsatt er så sterk.

Ønsker deg mange gode dager fremover. Noen ganger når det er som verst, tar jeg bare et kvarter om gangen. Når jeg da oppsummerer dagen er det som regel flere gode kvarter enn dårlige, og da har jo dagen totalt sett likevel vært god!

Klem fra,
Anette Willemine

Huldra sa...

Dere er helt herlige! Godt å høre det er så mange som forstår, og setter pris på et "bak masken" innlegg. :)

Jeg velger å respondere her framfor å gjøre det hos hver av dere på dette innlegget, og håper det er greit.

Da mannen min begynte å lese dette innlegget var han faktisk litt skeptisk. "Hvorfor skriver du dette nå? Er du klar over at du deler dette med hele verden, og at hvem som helst kan lese det?"
Ja jeg er klar over det, og jeg skrev det nettopp fordi jeg vet det finnes mange som sitter med noen av de samme problemene som meg der ute. Store eller små, det spiller ingen trille, for det jeg som sagt ønsket å formidle og kanskje bidra til å vekke er nettopp det å klare å snu det negative til noe positivt. Det er alltid et lite halmstrå å gripe fast i, - uansett.
Jeg vet det er mange bloggere som har en tøff hverdag på den ene eller andre måten, og jeg er så imponert over hva så mange får til selv. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å gjenta det i det uendelige; Det finnes så mye glede, humør og inspirasjon her inne, og det er dere som skaper det, og gir det videre til stor glede for andre. Å dele både sorger og gleder, vakre glimt og mindre vakre glimt av livet er jo nettopp det å leve, ikke sant?
Det er både godt og vondt å høre det er flere som kjenner seg igjen, og enda bedre er det å se at flere setter pris på de gode ting i livet, fremfor å fokusere på fysiske smerter eller andre negative faktorer som spiller inn. Er det rart jeg finner både store og små gleder i å være her inne? Dere er herlige alle som èn. :)

Trollmora sa...

kjære Huldra. Jeg skulle skrive en lang kommentar her og har begynt mange ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal skrive det jeg føler, så det får komme et innlegg inne hos meg etterhvert om han 'på blåloftet' vil det sånn. . . Men takk, og vit av vi er flere som har det slik. Og vit at jeg fra nå av sender deg tanker nesten daglig og håper dagen din er bedre enn min :) Trollklem

Harmoni og Kontrast sa...

Kjære Huldra. Jeg gikk inn til deg nå for å takke for dine gode, varme ord inne hos meg. Også har du skrevet dette modige, personlige, rørende, ekte innlegget liksom rett til meg! - Og sikkert til veldig mange flere her i blogglandia...

Jeg er i "startgropa" og har bare så vidt begynt å ta tak i det jeg lenge har slitt med, men selv om jeg ikke har så sterke fysiske plager, kan jeg godt kjenne meg igjen i mye av det. Depresjon og utmattethet bl.a.. Så godt at så mange er åpne om det her inne, så godt å møte så mye forståelse. Hadde bare resten av samfunnet vært like tolerant og innsiktsfullt...

Takk for disse kloke og ærlige ordene, jeg tar de med meg i kveld! Klem fra Laila

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...