Trick or treat!

..eller den norske versjonen; Knask eller knep?
Denne helgen vies den herlige, ville, gale regissøren:  Tim Burton

Starter med en snutt av begynnelsen på husets favorittjulefilm, "The nightmare before christmas".
Skjønne, misforståtte Pumpkin Jack med sin deilige stemme.
 Husk lyd, for dette er en musical. :)



Flere tips til filmer av Tim Burton å se denne Allehelgens helgen:

En annen mann som fortjener litt ekstra oppmerksomhet i galskapens navn er 

Roman Dirge. 

Ta turen innom Spookyland. 

Ønsker alle en riktig skummel, god helg! =D

(obs: De vingekledde er laget av meg. 

Liker du de og har lyst til å bruke de til noe så spør først er du snill.

 Ellers blir det knep! ;P)

Cherry on top! =D

Som alltid når jeg får en sånn hyggelig fokus, kryper fingrene litt bort fra tastaturet der de ellers løper så lett. Det er så utrolig godt å bli husket på og få en så god tilbakemelding! Blir jo så utrolig glad av sånt, men det er likevel så vanskelig å ta til seg gode ord. Hvorfor er det sånn mon tro..? Det å gi en oppmuntring og skryte selv til andre er såre enkelt, men det er ikke alltid like lett å ta imot.

Ta imot hva? Jo, jeg har fått en herlig award av både Namaste og Ellen Sand.
Tusen takk ladies! =D
Jeg gir den mer enn gjerne rett tilbake til dere begge, men dere slipper selvfølgelig å besvare den en gang til. Dere er jo så absolutt to av de jeg hadde valgt å gi den til uansett. =D

Når man får denne awarden kan man velge å fortelle tre ting man liker å gjøre, eller tre ting man brenner for/ noe som ligger en på hjertet-  pluss legge ut et favorittbilde om du velger sistnevnte. Så får man æren av å sende awarden videre til 5 andre blogger man mener har den ekstra "dessertsmaken".
Siden jeg har fått den av to personer velger jeg begge tingene, og sender den videre til 10 for meg spesielle bloggere. Siden jeg spant den raskt i retur som en Australsk boomerang, har jeg da 8 igjen.

Tre ting jeg liker:

• Jeg ikke bare liker, men elsker å fotografere! Sikkert ingen nyhet for dere som kjenner meg fra før, eller har blitt kjent med meg her inne.. ;)
• Råtassen og jeg er for tiden fullstendig hektet på serien Chuck, og elsker å krølle oss opp i sofaen og se episode etter episode.
•  Jeg liker også veldig godt når om han setter seg bak ryggen min og masserer  nakken og skuldrene mine myke og gode, eller legger seg med hodet i fanget mitt så jeg kan pjuske han i håret.  Kos og nærhet er viktig!

Hah! Den tok jeg vel glatt og kjapt? ;)

Hva brenner jeg for da..?
En ting jeg har brent stort for de fire siste årene er den lokale hesteforeningen. Siden jeg ikke har hest selv lenger, og har vært dypt og heftig engasjert i styret såpass lenge, sender jeg stafettpinnen videre til en annen person med nytt og glødende engasjement. Foreningen ligger fortsatt som en hjertebrann hos meg, men fra 2011 skal jeg lene meg tilbake og være observatør og hjelpe til når jeg kan.

Dyr har alltid opptatt meg stort, og den neste hjertesaken er dyrevelferd. Jeg oppfordrer derfor stort til å videreformidle nye, gode hjem til dyr som lider, eller står i fare for å bli avlivet om jeg kommer over sånne saker. Har vel tatt til meg min del av sånne dyr selv opp gjennom årene.

Gjenbruk og redesign har faktisk også alltid vært en liten brann i denne kroppen. Jeg blir lykkelig av å se et forfallent hus eller møbel blir pusset opp til nye liv, og jeg stortrives med å se gjenbruk og redesign av alle stoffer og materialer her inne i blogglandet. Kan tro jeg ble lykkelig over å se realityserien "Søppelkongen" satte fokus på dette, og mote - og interiørtrenden som har vært de siste årene.

Her er et bilde jeg er ekstra glad i:

Bildet er tatt i påsken i år. Grunnen til at jeg liker dette bildet så godt, er at det var så skjønt å se gamlemor Sita la de to jyplingene ligge oppå henne å leke så viltert. Hun ligger der med sitt blå blikk, så tålmodig som bare det. Skjønne jenta si, og herlige jyplinger. :)

Disse 8 fortjener Kirsebær:

Trollmora: Ganske så ny i bloggverden, og skummelt lik meg selv på mange måter. Personlig føler jeg meg faktisk litt beslektet med denne trollmora, når det gjelder både språk og sjel.

Susi and the frog: Deilig friskt pust av galskap, og såvisst min "Madhatter" i bloggverden.

Bad Monkey: Amiguru guruen over alle guruer med sine skjønne figurer, og herlig kreativ på så mange andre vis også.

Anette Willemine: Lun, varm og god blogger med med rødvinsglasset avslappet i den ene hånden og den andre godt begravet i pelsen til hunden Herman. Varm interiørblogger med lune blikk på livet.

Brocante: Bloggen med mange sikleverdige antikke saker, og drømmende turer til Frankrike. Veldig inspirerende interiørblogg.

Aases fantastiske verden: Herlig gla`dame som har trukket i mange strenger og satt i gang årets bloggtreff i Drammen. Hun driver også en spennende bruktbutikk, der du kanskje, muligens finner akkurat det du har lett lenge etter.

Snuskebassa: Damen som selv sier hun kreerer i en tilstand av kronisk ammetåke, og har de herligste, naivistiske figurer på lur.

Blafre: Det er rett og slett komplett umulig å ikke smile umiddelbart når man går inn til Blafre. Her er skjønne, fargerike produkter kreert av Ingrid, og solgt av Remi.

Det finnes så mange flere blogger jeg følger som også gir den deilige dessertsmaken, og når jeg har tittet innom er det jammen meg flere som har vært i forkant og tenkt det samme. Dere vet hvem dere er, og dere vet jeg setter like stor pris på dere som de som rakk før meg. :)

Det finnes så mange gode kirsebærbloggere her inne! Det er jo nettopp derfor jeg velger å følge med, snike litt i krokene og legge igjen spor. Nettopp fordi akkurat DU gir en sånn lun kirsebærsmak. :)

Awarden er herved videresendt, og dere mottar den som dere selv ønsker;
Stilltiende, eller med et jublende innlegg? Det er helt opp til deg selv. :)

Katten og musen..

Kablam! 

Både hundene og jeg skvetter til at et realt rabalder på kjøkkenet.
Jeg titter bort fra min lune krok i sofaen, og ser Majapus stå med stiv hale på kjøkkenbenken. 

- Maja, gå ned! roper jeg, men hun rikker seg ikke. 

Maja pleier høre når jeg gir henne en reprimande,
så jeg reiser meg opp for å se hva det dreier seg om.
På benken sitter dronningen og stirrer dypt ned i brødristeren.

Hva i alle dager..?

Det rører seg faktisk der nede i dypet av metall..

Kan det være..?

Jovisst var det det. Fanget under risten blant fastbrente smuler sitter en mus.

Jeg bærer brødristeren med meg ut,
og slipper ut musen så den kan gå fri for denne gang.

Lite visste jeg at det satt en annen jeger og ventet rundt hjørnet..

Musen piler avgårde, men Posepus er hakk i hel, og grabber elegant tak i musen. 

Så enkelt skal det ikke være nei, så hun slipper den ned,
og den makabre leken med byttet tar til.

Jegeren får tak i byttet, slipper det, - og griper tak i det gang på gang.

For min del er jakten over, for jeg orker ikke lenger se på den bestialske jegerens lek med byttet.

Nok en gang har jeg fanget et øyeblikk. Et øyeblikk med liv og død.

Betraktende sto jeg og så på kattens lek med musen. 

Posepus er en dyktig jeger, og jeg er glad for at hun holder musene unna hus og hjem. 

Takk og pris for at jeg ikke er en mus i dette hus. Her er det ikke rom for liv for disse små og vakre, men akk så ødeleggende skapningene. 

I ferd med å miste fokus..?

God dag, mitt navn er Huldra, og jeg er fotofil (få med deg familie, venner eller kolleger til et unisont "hei Huldra!" så er vi i gang).

Ikke trodde jeg at jeg noengang skulle så bli hektet på en ting, men sannheten er at et knips, - så er du hekta. De første mange månedene har det vært gratis, men nå begynner det å koste. En meget god venn har faktisk fått meg totalt avhengig, og nå er han i ferd med å ta fra meg mitt daglige knips. Hendene skjelver, og jeg har ligget våken om nettene av redsel. Hva skjer når jeg mister denne daglige dosen? Jeg mister jo fullstendig fokus! Pupillene reagerer med å flagre fra bittesmå nålestikk, til realt digre Mangablikk.

Hmm.. Nå begynner det å høres ordentlig skummelt ut, så jeg tror kanskje det trengs en bedre forklaring.

En god venn av meg lånte meg et superduper, knalledyrt kamera i fjor. Dette lånte jeg "på ubestemt tid", og dette kameraet har vært min følgesvenn hvor enn jeg har gått. Via linsen har jeg sett og foreviget en hel masse øyeblikk jeg har bevart både i sjelen, på netthinnen og på pc`n. Sistnevnte truer stadig med å kollapse om jeg ikke flytter bildemapper over på en ekstern harddisk. I løpet av disse månedene har det blitt tusenvis av bilder, og kvaliteten bedres stadig. Jeg lærer så lenge jeg knipser, og jeg knipser daglig. Gi meg mitt daglige knips så jeg får puste.

Flere ganger har jeg (med hjertet i halsen) spurt om de skal ha kameraet tilbake. Jeg har jo visst at dagen måtte komme, men ikke når. Sist jeg snakket med eieren, sa han at hans kjære hadde begynt å savne det store, gode kameraet. Selvfølgelig skulle de få det tilbake. Etter den samtalen har jeg vært fullstendig skjelven.. Hva i alle dager skal jeg gjøre uten et godt kamera? Jeg er ikke bare glad i å ta bilder, men fullt og helt og totalt hektet..

Takk og pris for en mann som forstår hvilken nervepirrende stund dette har vært. Det er et par uker siden jeg snakket med eieren, og så og si daglig har jeg blafret og snakket med Råtassen om denne engstelsen. Han vet hvor mye det betyr for meg å feste øyeblikk til bilder. Jeg har spurt og gravd, og bedt på mine knær om å få et kamera som dekker både bursdag og jul for de tre neste årene. Han vet at det å dele disse øyeblikkene med flere også betyr uendelig mye, og i dag kom det budbil med pakke til Huldra (og gave til en annen person, men akkurat nå er innholdet hemmelig). Jeg visste ikke på forhånd at dette var gjort, og trodde jeg sto ute for å vente på min (halvt) franske venninne da en stor, gul lastebil kjørte opp til huset. Råtassen hadde nemlig ringt og sagt at venninnen min kom hvert øyeblikk, men verken doning eller sjåfør lignet stort på jenta mi nei.. ;)

Min aller første reaksjon var: Oi.. Dette er jo bare altfor dyrt..!

Den neste var store gledestårer, og jeg ringte Råtassen min så vi på en måte kunne pakke opp sammen (siden han var på vei til jobb). Råtassen er skjønn i seg selv, og nå har han vist en sånn utrolig giverglede og forståelse at jeg ikke har ord. Han har gitt meg en fullt utstyrt pakke som såvisst dekker både bursdag og jul i flere år fremover ja! Sliter med å skrive nå, for jeg er så utrolig glad og takknemlig. Han har faktisk gitt meg mitt helt eget fokus. 

Tusen takk min kjære Råtass, ektemann, elsker og venn! 

Pakken inneholdt kamerahus, linse, batteri og lader, minnebrikke på 8G, kameraveske og instruksjonshefte. Jeg åpnet pakken med telefonen i den ene hånden, skalv stort på begge, og smilte stort og høylydt i øret på mannen min. Sååå utrolig glad! =D

Så var det å lese og gjøre seg kjent med det nye øyet mitt. 

Mitt faktisk- til odel og eie!

Det første jeg gjorde var å knipse bilder med begge kameraene og sammenligne resultat. Jeg har jo vært strålende fornøyd med det jeg har lånt, som er et Canon EOS 30D med linsen EFS 17-85mm. Et altfor råflott kamera til en hobbyfotograf av mitt kaliber egentlig. 

Mitt kamera er Canon EOS 550D med linsen EFS 18-55mm. Et mye rimeligere kamera enn det lånte, men tidens forskjeller har ført til at det kommer kjempebra ut i en test for sammenligning av de to. Hvitbalansen her er faktisk bedre, og det synes temmelig godt på det uredigerte bildet over. De øverste bildene i collagen er tatt med mitt kamera, og de nederste med det lånte. Tydelig forskjell!

Sorte dyr er en utfordring, så jeg testet begge kameraene på Majapus:

Faktisk var mitt en smule skarpere der også. :)

Det jeg har lånt veier 784g og har vært en tung, men god følgesvenn. Selv på turer med hundene i skogen har det hengt rundt nakken min, men nå blir børen hele 254 gram lettere. Mitt kamera veier 530g. og kommer til å være snillere mot nakken på tur. 

Det lånte kameraet har mindre skjerm og 8,2 MP, mens mitt har 18 MP. Stor forskjell! 

Flere sammenligninger mellom disse to speilreflekskameraene ligger her. 

Nå må jeg jo faktisk si at jeg er kjempeglad for at de ønsket sitt tilbake, og er super takknemlig for den tiden jeg har vært så heldig å få lov til å låne det. Det har gitt meg en helt ny opplevelse av en fotoglede jeg tidligere ikke hadde mulighet til. Jeg bøyer meg i støvet for at de faktisk har tiltrodd meg et så flott og dyrt apparat i så lang tid. I dag skal jeg pusse det godt, og pakke det pent ned i vesken sin så det ligger trygt og godt til jeg får levert det. Har du tips til en riktig god "takk for lånet" gave blir jeg veldig glad for det. :)

Selvfølgelig måtte kameraet ut for test, så plutselig var hundene og jeg på vei ut døren.

Skarpe bilder, med naturlig og flott fargegjengivelse. 

Kast`n da! 

Så gikk vi inn igjen. 

 

Jeg har virkelig ikke mistet fokus, men fått et helt nytt. Råtassen sørget for at jeg fortsatt får mitt daglige knips. Nå kan jeg igjen puste lett og godt, mens jeg kniper det ene øyet igjen og fokuserer på øyeblikket. 

Tusen takk for lånet av det forrige min gode venn, og tusen takk for det nye min kjære! =D

*

PS: Mens jeg skrev dette måtte jeg bryte opp pga. et lurveleven på kjøkkenet, der Majapus hadde skremt en mus opp i brødristeren.. =O

Mon tro hva neste innlegg kommer til å handle om..?

Tusen takk for Kirsebæret Namaste og Ellen! Kjempeglad for at dere tenkte nettopp på meg når det skulle gis videre! Jeg tar den imot med et stort smil og takk, og tusler litt rundt i tenkeboksen før jeg sender den videre til noen jeg føler er en del av kirsebæret på toppen. =D

Ønsker alle en like flott dag som jeg selv har i dag! =D

Bøddel?

Kåååmma da! Kom kom!

På en bergknaus i skogen sitter Huldra og lokker. I hånden har hun en bøtte med kraftfòr som hun rister på mens hun roper ut sine lokkerop med snill røst. Tanken bak er ikke så snill, for i dag skal hun skille ut fire sauer som skal sendes til slakt. Dette er en del av høstens begivenhet hun ikke setter pris på, men det må gjøres. Holder man matdyr er dette en del av jobben.

Bøtten lokker, og flokken legger på sprang mot henne.

Denne lille flokken har et fritt og godt liv, der de lever ute og sjelden opplever stress og mas. De fleste er tamme og kjelene, trygge og gode. I dag skal de som er svakes eller villest skilles ut. 

Flokken samler seg rundt Huldra. De trenger seg frem, dytter hverandre vekk og skal opp og frem. Noen bryr seg lite om maten og ber om kos, mens andre hiver seg over bøtten sporenstreks. Huldra kaster never av fòr rundt omkring så hun får de litt på avstand, før Råtassen overtar bøtta og flokken. Han rister mens han går, og en og en følger de etter han nedover skråningen. 

Vårlammene er ennå ikke like tamme som de eldste, og nøler et sekund på knausen. Da de ser resten av gjengen går, spretter de ned og følger etter. 

Huldra går bakerst, og sørger for å lukke porten i innsamlinginnhegningen. Bøtta er tom nå, og sauene samler seg i flokk. Hva skjer?

Huldra som skal skille ut de som får leve og de som må gå er meg. Det er jeg som holder oversikt over hvem som skal ha vaksiner når, når de skal behandles med flåttmiddel, når de skal klippes, jeg som sitter på vakt når søyene skal lamme, og jeg som velger ut hvem som går og hvem som får bli. 

Gutta passer som oftest på at gjerdene er hele, at det er høy på plass i høst- og vintermånedene, kjøper inn kraftfòr, kjøper inn øremerker, melder inn til slakt hos Nortura og følger de på slaktebilen. Den siste biten har jeg vært med på kun en gang, og jeg var overrasket over hvor rolig det foregikk. Jeg var redd for at engstelsen skulle stå i øynene deres, og hadde en stor knute i magen. Sånn var det ikke, og jeg kunne la knuten slippe taket. 

Slapp av gamlemor Ulla. Du skal få bli.

Du også Ronja. Selv om du er en av de tøffeste damene, er du en av de beste mødrene vi har. Snøfrid med bjella får også en sjanse til, selv om hun mistet begge lammene sine i vår. Jomfruhinnen var faktisk så intakt at lammene ikke klarte passere. Jeg lover å passe ekstra godt på deg under lammingen til våren jenta mi. 

Mor og datter, Ronja og Snøfrid.

Idamor. I hele sommer har du hengt etter resten av gjengen med den tunge kroppen din, og haltende gange. Det er riktig å la deg slippe å bli svanger, så det er på tide å la deg gå. Du og de tre viltreste lammene reiser mandag morgen. 

Vakre, sorte Leikny. 

Moren hennes reiste tidligere i høst, og var den minst tamme søya vi hadde. Faktisk så vill at vi ikke fikk tak i henne da vi klippet de andre, og så ville søyer kan vi ikke ha. Leikny var like vill som moren sin, men ble en smule tammere da vi holdt henne og de andre lammene inne en stund etter at forrige flokk ble sendt til slakt. Hun har fulgt flokken godt, og blitt det tammeste lammet vi har. Du får bli, ditt sorte, vakre får.

Jack Black, vårt aller første kopplam. Jack er kasterert, og er flokkens kosebukk. Han er fullstendig fredet.

Det er like tøft og tungt hver gang, men jeg vet at disse dyra har det bedre enn det meste som ligger i kjøttdisken i butikkene. Disse lever som dyr bør; ute i ro og fred der de har et stort område å bevege seg på. Det eneste stresset de opplever er de gangene de tas inn for klipping, før de eventuelt  skal   lamme, eller når de sendes til slakt. Vår gode nabo, venn og felles saueeier jobber stort med å minne meg på dette, og det hjelper. 

I høst jobbet jeg på spreng med å bygge faste båser i stallen. Med moduldeler fra grisebingen til naboen, rester fra en gammel seng og diverse andre materialer satte jeg i gang og mekket en hel masse, før Råtassen hjalp meg med avslutningen. Målet var å kunne ha plass til alle i flokken som blir igjen nå, på syv sauer. Da har vi faste sykebokser om noe skulle skje, vi kan ta inn alle om vinteren blir for streng, og vi kan velge om vi vil ta inn hele flokken når de skal lamme- eller la de føde naturlig ute. 

Male rakk jeg ikke, men mulig det blir et prosjekt til sommeren. 

Lam og sau blir til kjøtt, skinn og ull. Man kan få et like godt forhold til disse dyra som til en hund eller katt, men må lære å distansere seg om man skal klare å holde matdyr. Vi fikk den første flokken mai 2008, og jeg har gått gjennom mange prøvelser siden den gang. Det å kunne være med under lammingen er et like stort under hver eneste gang, og det å se de vokse seg vakre og tamme er en fryd. Jo tammere jo bedre, for da vet jeg de er trygge på oss og omgivelsene. Råtassen og jeg klippet sauene selv for aller første gang i vår, og det var også en opplevelse for seg. Rart å se hvor rolig de var under klipping, og hvor fornøyd de virket for å få av seg den varme drakten i etterkant. Det å være "bøddel" er den tunge biten, og jeg tar meg i å undres: 

Hver gang jeg titter innom finn.no ser jeg katter i alle aldere som søker nye hjem for ente gang, -eller første gang. Katter som har vandret rundt i hjem etter hjem fordi eieren ikke kan ha den lenger av en eller annen grunn, og annonser som spiller på at katten blir avlivet om ingen ønsker den. Katter som har blitt født fordi eieren ikke gir katten sin p-piller, eller ikke har valgt å sterilisere katten sin. Det fødes mange katter som heller aldri havner i nye hjem, men blir avlives idet de blir født.

Er jeg da en større bøddel enn de som eier disse kattene?

Jeg undres..