23. nov. 2010

Inhale, exhale..

Snakk til meg, og ikke med meg..

Det har blitt min frase de siste dagene. Plutselig klapper jeg sammen, og selv de små svar er vanskelige å gi. Et svar krever energi, og svaret blir bare et stille pust. Stemmen bærer rett og slett ikke, for det krever en energi jeg ikke har.
Jeg forsøkte å bruke musikk for å få energi i går, og det gikk til et punkt. Jeg lyttet ikke til kroppen som skrek at batteriet var utladet, men presset på, og forsøkte det jeg kunne. Resultatet var at jeg rett og slett klappet sammen. Jeg er stolt av hva jeg fikk til i går, men blir totalt frustrert når jeg må presse så mye for å få til noe, og kroppen ikke klarer annet enn å puste etter en utladning. Jeg fikk til å male litt sammen med Råtassen på arbeidsrommet mitt, men holdt på å falle rett på han da svimmelheten tok overhånd. Jeg er flink til å skjule- selv for han, så siden han sto med ryggen til så han ikke hva som foregikk. Ned i knestående på gulvet, puste en stund, og opp igjen for å trosse det kroppen forteller meg. Jeg vil ikke være sånn. Vil stå på og leve normalt.

På kjøkkenet dro jeg frem barkrakken og satte meg ned for å lage ostesmørbrød, mens Råtassen skulle fylle opp vedhylla. Barkrakken er flittig brukt, for noen ganger er det bare ikke mulig å stå. Med en kraftanstrengelse klarte jeg smøre de og fikk de inn i ovnen. Så skulle jeg rydde opp etter meg. Da gikk det rett og slett ikke mer, og jeg segnet om på gulvet foran vasken. Pusten gikk tungt og rolig som i søvne, og kroppen falt også i søvn. Hodet, sansene og oppmerksomheten er som normal når dette skjer, og det gjør frustrasjonen enda større.
Råtassen så det ikke, for veggen skapte et skille mellom oss. Telefonen min ringte, og siden den lå ved siden av han tok han den for meg. Jeg måtte hviske et anstrengende nei da han spurte om jeg kunne snakke med lederen i hesteforening. Han spurte igjen om jeg kunne svare på et spørsmål hun hadde, og jeg sukket dypt nei igjen. Klarte ikke røre meg. Puste..
Da rundet han veggen, og så meg sitte der på gulvet med hodet i hendene. Hunden sto og forsøkte få oppmerksomhet, og Råtassen smilte og sa: -Der har du en som gir ubetinget kjærlighet.
Et matt smil med blasse øyne møtte han tilbake.

Jeg kom meg opp, og gikk tre meter bort til kommoden som sto takknemlig nærme plassert. Hvile, puste. Han spurte om han kunne hjelpe meg, men det er ingenting annet enn tid jeg trenger når jeg faller sammen sånn. Minuttene gikk, og jeg fikk samlet nok energi til å komme meg bort til sofaen, der han la en kald klut på pannen min. Kroppen sovnet, men ikke hodet. Det var lys våkent, og jeg konsentrerte meg om å puste. Den pusten man gjerne har når man er i dyp søvn. Kan ikke røre kroppen, og kan ikke snakke.

Snakk til meg, og ikke med meg.

Er det meningen jeg skal trosse kroppen og forsøke fungere når sånt skjer? -Eller skal jeg lytte til den, og legge meg flat i disse periodene? Er de lange får jeg fullstendig hetta, for dette er ikke meg, selv om jeg må innse at det faktisk begynner å bli det. Enn så lenge har jeg ingen svar, men håper jeg finner de med tiden, for tiden har allerede vart i noen år. Frustrerende til tusan, og slitsomt å ikke fungere. De fysiske plagene og "vondtene" er mye lettere å takle, men utmattelsen fikser jeg ikke. Jeg blir jo totalt upålitelig for både meg selv og omverden. Spørsmålet fra lederen i hesteforeningen var om jeg kunne komme litt før på medlemsmøtet vi skal ha i morgen, og jeg har ingen svar. Kommer jeg til å klare delta i det heletatt? Ustabiliteten gnager på alle plan, for jeg vet aldri når dette skjer. Noen ganger er det som lyn fra klar himmel, og andre ganger siger energien nedover så kroppen piper som en utladet telefon.
Hva er det her? Hvorfor blir jeg sånn..?

Jeg skriver dette for å skrive det reelle, og få ut litt  frustrasjon. Nok en gang må jeg påpeke at jeg ikke skriver for å få sympati, så gå gjerne forbi uten å legge igjen et spor. Skjønner veldig godt det kan være vanskelig å kommentere et sånt innlegg, så du trenger aldeles ikke prøve. :)
Måtte bare få det ned i form av bokstaver i dag.

Lytt heller til disse sangene om du vil. Gode, rolige sangene man kan puste til. :)






16 kommentarer:

Martilie sa...

Var så rart, jeg satt akkurat å leste innlegget ditt når du kommenterte hos meg!

Fryktelig slitsomt med plager som ikke nødvendigvis vises på utsiden.. Godt å ha noen rundt deg som kan fange opp og la deg bruke tiden du trenger.

Ønsker deg gode dager!

Varm klem fra Tove

Bråkmakergata sa...

Du har rett i det, at det kan være vanskelig å kommentere på sånne innlegg, men jeg gjør det allikevel selv om jeg ikke har noe klokt å komme med.;)
Vil egentlig bare ønske deg god bedring og håper du får tilbake litt energi snart :)
Klem Bråkmakeren

Martilie sa...

Vi får tro det var fordi vi sendte hverandre en varm tanke ja :)

Bordet er lagd av MDF-plater som er finert med en type Ibenenholt. Det veier "et tonn" og er lagd i en litt avrundet båtfasong.. Understellet er stål som er ganske røfft sveiset sammen og upolert.

Tusen takk for gode ord, jeg elsker kontraster..
Det samme ser jeg hos deg :)

Nå skal jeg få lillemor opp av badekaret og avgårde på kurs (deilig med litt input)

Klem til deg

toves sammensurium sa...

Hmmmm.....nå ble je betenkt på dine vegne altså!!!!Dette er ikke bra,hverken fysisk eller psykisk.Jeg kan jo innimellom kjenne på en sliten kropp selv,og vet hvor tungt det kan være men det er jo bare blåbær i forhold til hvordan du har det...derfor kan jeg jo skjønne bare en brøkdel av hvordan du har det....jeg skulle rett og slett ønske jeg kunne bytte med deg slik du kunne få ha en god dag,om ikke annet så av og til????
Hva skal du så gjøre?Vanligvis ville jeg sagt lytte til kroppen og legge deg ned...men jeg tør ikke komme med noen tips da jeg er uerfaren på dette området,men du har vel noen fagfolk som hjelper deg vil jeg håpe???? Av og til hjelper det jo også å holde kroppen i bevegelse....i første omgang vil jeg si lytt til kroppen og gjør det du orker,vil,gidder og har lyst til...finn ting som kan gi glede og energi,ta vare på deg selv og ikke vær redd for å være svak og trenge hjelp!Og ikke minst ta i mot hjelp!!!! Søk alternativer.Søk svar.Jeg håper du blir bedre snart...selv hadde jeg en vennine som lå flat omtrent i hele fjor,hun klarte ikke komme seg ut av soverommet,og vi var temmelig triste i datterens konformasjon når hun ikke engang klarte å komme seg på bena til den....men nå er hun i jobb igjen:))))
Jeg sender bare massevis av gode,varme tanker til deg og håper at du føler deg bedre fortere enn svint.Og så er jeg glad du "letter på trykket" og deler tankene dine gjennom bloggingen,det kan ogå være god hjelp i og husk du har mange som støtter deg og tenker på deg her:))))
toveklem:))

toves sammensurium sa...

Ps det er kanskje litt frekt,men jeg må le oppi det hele....overskriften din er knallbra,,,inhale,exhale...det grunnleggende er best å huske ja:))))nok en klem:)))
tove

gult hus i svingen sa...

dette var sterk lesing. Det må være utmattende å ha det på denne måten. Du må nok bare innse at å presse kroppen ikke går:) Laaange hvileperioder foreskrives:))))))Skal tenke på deg:) God bedring da:)

Tirsdagsklem fra Trine:) Skal skrive om bloggtreffet med Namasten vår i morgen jeg:)

Spirello sa...

Stooor klem til deg! Du må nok lytte til hva kroppen sier deg..jeg tror ikke det blir bedre av å pushe kroppen videre, desverre. Håper du kommer deg raskt!

Shy sa...

Trasig å ha det slik. Reknar med at du har kontakt med folk som er meint å skulle hjelpe...Men det er visst mykje legane heller ikkje finn ut av.
Eg har ingen gode råd, og det er ikkje alltid riktig å samanlikne med noko eg har opplevd....Men eg kjenner meg att i det du skriv då eg hadde så lavt jernlager at eg ikkje greide noko. Tok tid å bygge opp jernlageret, men eg er frisk no. Du kjenner din eigen begrensing og mulighet for mestring sjølv, så må du berre innrette deg etter det.
Varme tankar, og skullle hatt varme hender ;), sendast til deg!

Elisabeth, innerst i veien sa...

Takk for et innblikk i hvordan du har det. Må være veldig frustrerende og energitappende. Kan ikke forestille meg. Klem herfra.

Anonym sa...

Fint at du bruker bloggen din som en kanal til å få ut litt frustrasjon Huldra!
Dette hørtes helt grusomt ut at du skal måtte ha det sånn, og ikke minst for de rundt deg som ikke får gjort noen ting!
Lytt til din egen kropp, og ikke press deg videre er mitt råd Huldra. Ta ting litt av gangen så kanskje du kan slippe denne totale utmattelsen.
klemmer fra Laila

Mie fra Mies Mirakler sa...

Det er ufattelig frustrerende når hodet vil og kroppen ikke makter, men noen ganger må kroppen bare få hvile. Og så er det typisk at man presser på for man tror man er i bedre form enn man egentlig er, det kan fort bli en vond sirkel. Noen dager er det så enkelt og så vanskelig som å huske å puste inn og ut og prøve å la tankene om alt man bør få til hvile seg litt. *sender masse varme tanker* *♥*

Cecilie B sa...

Lytt til kroppen! En dag går det ikke å presse mer, og da blir det enda tyngre å komme tilbake til ditt gamle jeg!

KLem fra ei som ikke er så flink å lytte til kroppen=)

Huldra sa...

Tusen takk for alle gode ord. Dere er så utrolig skjønne. :)
Kommer tilbake med litt mer utfyllende svar, men nå er det straks medlemsmøte for hesteforeningen. Det årnær seg i dag. :)

Stooor klem til dere alle sammen!

Unknown sa...

Hei vennen.
Eg ser du har lagt ut nytt innlegg, men eg ville ikkje lesa det før eg hadde kommentert her. Det e visst ikkje lett for folk å kommentera på sånt nei, det såg eg sjøl når eg skreiv litt. De har lett for å kommentera på nåke heilt aent og late som om de ikkje fekk det med seg trur eg...
Det er ikkje tilfelle hos deg da ser eg.

Eg har det jo ikkje så gale så deg, men ane jo litt. Eg fekk beskjed av han eksperten at eg ikkje måtte pushe for hardt, for då stressa eg kroppen mærr, og den fremkalle sterkare symptomer itte så eg forsto. Eg føle faktisk mest press fra familie og jobb, og det e faktisk ikkje heilt greitt det heller. Når familien pushe deg te å komma deg på jobb, og seie at eg ikkje må setta meg ner og kjenna itte... ka ska en gjørr då liksom? Slite nesten mest det kjenne eg...
Det e ikkje lett å finna ballansen, og eg glede meg te det oppholdet eg ska på. Hvis eg lere nåke nyttig så ska eg dela :o)

Har du prøvd sånn lysterapi? Det har visst hjulpe mange trur eg. Mannen te hu hallt tyske venninna mi har prøvd det med gode reultater, så hvis du ikkje har prøvd så kan eg undersøke nærmare.

Nei, du må nok barra lytta te kroppen og porsjonere kreftene dine vennen.

Trollmora sa...

her kommer Huldra og her kommer Trollmor. Trallala trallala.. . . Å være kronisk syk med smerter som aldri blir borte må nødvendigvis resultere i at kroppen kolapser innimellom. Personlig presser jeg meg men jeg er meget usikker på om jeg burde. Du bør, skal og er må ta vare på deg selv kjære du. Føler du at det er rikig å legge deg en stund så gjør det. Skulle ønske jeg hadde et supert tips å gi deg, men det har jeg ikke. Men forståelse har jeg. I bøtter og spann. Min uoppnåelige drøm er 1 smertefri dag. . . Jeg vet det ikke vil skje :) du har sikkert en lignende drøm. Vi får være glade for andre ting :) tenk at du fikk til å male litt! Du er kjempeflink! Vær stolt! Klem fra meg

Kamomille sa...

Lytt til kroppen, pust :)
Så fint å høre at du har Råtassen og hundene rundt deg, de tar vare på deg de :) <3
Takk for de utrolig koselige kommentarene på bloggen min. Rødmer nesten av de kjempehyggelige komplimentene! :) ! Ja kattene de sniker seg inn overalt, de skal være med! Også passer de på meg der jeg sitter å ikke får sove midt på natten å tar masse bilder istedet!
Moteshowet var skikkelig gøy å være med på, men jeg er vel egentlig også ganske gla for at det er ferdig for i år! Blir utslitt av mindre jeg!
Håper du har det bra i Huldreheimen! <3

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...