Inhale, exhale..

Snakk til meg, og ikke med meg..

Det har blitt min frase de siste dagene. Plutselig klapper jeg sammen, og selv de små svar er vanskelige å gi. Et svar krever energi, og svaret blir bare et stille pust. Stemmen bærer rett og slett ikke, for det krever en energi jeg ikke har.
Jeg forsøkte å bruke musikk for å få energi i går, og det gikk til et punkt. Jeg lyttet ikke til kroppen som skrek at batteriet var utladet, men presset på, og forsøkte det jeg kunne. Resultatet var at jeg rett og slett klappet sammen. Jeg er stolt av hva jeg fikk til i går, men blir totalt frustrert når jeg må presse så mye for å få til noe, og kroppen ikke klarer annet enn å puste etter en utladning. Jeg fikk til å male litt sammen med Råtassen på arbeidsrommet mitt, men holdt på å falle rett på han da svimmelheten tok overhånd. Jeg er flink til å skjule- selv for han, så siden han sto med ryggen til så han ikke hva som foregikk. Ned i knestående på gulvet, puste en stund, og opp igjen for å trosse det kroppen forteller meg. Jeg vil ikke være sånn. Vil stå på og leve normalt.

På kjøkkenet dro jeg frem barkrakken og satte meg ned for å lage ostesmørbrød, mens Råtassen skulle fylle opp vedhylla. Barkrakken er flittig brukt, for noen ganger er det bare ikke mulig å stå. Med en kraftanstrengelse klarte jeg smøre de og fikk de inn i ovnen. Så skulle jeg rydde opp etter meg. Da gikk det rett og slett ikke mer, og jeg segnet om på gulvet foran vasken. Pusten gikk tungt og rolig som i søvne, og kroppen falt også i søvn. Hodet, sansene og oppmerksomheten er som normal når dette skjer, og det gjør frustrasjonen enda større.
Råtassen så det ikke, for veggen skapte et skille mellom oss. Telefonen min ringte, og siden den lå ved siden av han tok han den for meg. Jeg måtte hviske et anstrengende nei da han spurte om jeg kunne snakke med lederen i hesteforening. Han spurte igjen om jeg kunne svare på et spørsmål hun hadde, og jeg sukket dypt nei igjen. Klarte ikke røre meg. Puste..
Da rundet han veggen, og så meg sitte der på gulvet med hodet i hendene. Hunden sto og forsøkte få oppmerksomhet, og Råtassen smilte og sa: -Der har du en som gir ubetinget kjærlighet.
Et matt smil med blasse øyne møtte han tilbake.

Jeg kom meg opp, og gikk tre meter bort til kommoden som sto takknemlig nærme plassert. Hvile, puste. Han spurte om han kunne hjelpe meg, men det er ingenting annet enn tid jeg trenger når jeg faller sammen sånn. Minuttene gikk, og jeg fikk samlet nok energi til å komme meg bort til sofaen, der han la en kald klut på pannen min. Kroppen sovnet, men ikke hodet. Det var lys våkent, og jeg konsentrerte meg om å puste. Den pusten man gjerne har når man er i dyp søvn. Kan ikke røre kroppen, og kan ikke snakke.

Snakk til meg, og ikke med meg.

Er det meningen jeg skal trosse kroppen og forsøke fungere når sånt skjer? -Eller skal jeg lytte til den, og legge meg flat i disse periodene? Er de lange får jeg fullstendig hetta, for dette er ikke meg, selv om jeg må innse at det faktisk begynner å bli det. Enn så lenge har jeg ingen svar, men håper jeg finner de med tiden, for tiden har allerede vart i noen år. Frustrerende til tusan, og slitsomt å ikke fungere. De fysiske plagene og "vondtene" er mye lettere å takle, men utmattelsen fikser jeg ikke. Jeg blir jo totalt upålitelig for både meg selv og omverden. Spørsmålet fra lederen i hesteforeningen var om jeg kunne komme litt før på medlemsmøtet vi skal ha i morgen, og jeg har ingen svar. Kommer jeg til å klare delta i det heletatt? Ustabiliteten gnager på alle plan, for jeg vet aldri når dette skjer. Noen ganger er det som lyn fra klar himmel, og andre ganger siger energien nedover så kroppen piper som en utladet telefon.
Hva er det her? Hvorfor blir jeg sånn..?

Jeg skriver dette for å skrive det reelle, og få ut litt  frustrasjon. Nok en gang må jeg påpeke at jeg ikke skriver for å få sympati, så gå gjerne forbi uten å legge igjen et spor. Skjønner veldig godt det kan være vanskelig å kommentere et sånt innlegg, så du trenger aldeles ikke prøve. :)
Måtte bare få det ned i form av bokstaver i dag.

Lytt heller til disse sangene om du vil. Gode, rolige sangene man kan puste til. :)