Novelle: Aktmodellen

Jeg er en kvinne.
Jeg er 23 år, og jobber som aktmodell. En gang i uken sitter, står og ligger jeg til skue for en gjeng malelystne mennesker som skal studere kroppen min. Noen ganger påkledd, andre ganger naken.
Jeg er modell for malere i alle aldere. Bildene skrider frem idet de studerer albuen min, nakken, armhule, tær. Hver millimeter av kroppen min blir grundig saumfart av våkne blikk. Jeg distanserer de dypeste blikkene ved å gjennomgå kalenderen min i hodet, setter på plass ukens gjøremål og gjør meg klar til diverse kommende møter og arbeidsoppgaver. Jeg studerer, trener fire dager i uken og har en tight plan.
Jeg fester aldri blikket eller tankene i disse menneskene. De er ikke en del av meg, men gir meg likevel en bit av livet på sitt vis.

Flere ganger har jeg opplevd sultne blikk fra vasne øyne, og nervøse små smil fra både menn og kvinner. Allikevel har de fleste klart å holde skillet mellom nakenhet, modell og kjønn. Jo da, noen slibrige bemerkninger har jeg da fått, men jeg er en kvinne som klarer å sette de fleste på plass. Jeg velger selv mitt territorium.

Dagens malere er en viderekommende gruppe. Det er for disse det er godt å sitte modell. De ser meg som et objekt med øvet øye. Jeg verdsetter de dype, studerende blikk som ser hver veltrente muskel, sjatteringene i huden, og spillet av lys og skygger som farer over kroppen mens timene går.

Jeg har stor tro på meg selv. Jeg vet hva jeg vil, og jeg vet jeg ser bra ut. Kroppen min er velproporsjonert med en slank figur, runde hofter, spenstig rumpe og faste bryster. Jeg vet hva jeg vil, og som får det jeg ønsker. Jobben som aktmodell har jeg tatt fordi jeg liker å vise meg frem. Det gir meg en god følelse å vite at disse menneskene studerer meg på denne måten, mens jeg så vidt streifer ansiktene deres selv.

I dag ligger jeg på rygg i en haug av myke puter på et podium midt i rommet. Over meg ruver ett hvelvet glasstak som slipper inn godt med naturlig lys. Stillingen er behagelig, med den venstre armen over hodet, og den andre liggende ned på gulvet med håndflaten opp. Venstre ben er bøyd og det andre ligger avslappet utstrakt. Bena er lett spredd, og det er dandert et olivenfarget chiffonklede som smyger seg mellom bena, og opp over det høyre brystet. Stoffet er tynt og lett, og den nakne kroppen synes godt gjennom det. Det lange, kastanjerøde håret flommer over høyre skulder og subber lett i gulvet. Det er alltid litt kjølig i lokalet, så jeg vet at brystene knopper seg.
Jeg ser for meg det bildet de ser; en naken kvinne, sensuelt henslengt i en haug av puter i varme farger. Et tidløst og vakkert bilde.

Det er fem malere på dagens kurs, og det er tredje uken de maler meg på denne måten. Malerne pleier å være ansiktsløse, men denne ene mannen har tatt form. I tre uker har han sittet på samme plass. I tre uker har jeg sett han sitte der og betrakte meg med grønne øyne bak det store lerretet. Jeg har ikke sett hvordan han maler meg, men er fascinert av intensiteten han maler med. Denne mannen jobber virkelig. Det er han blikket mitt skal hvile på når jeg ligger her, og det er et godt punkt å hvile på.

I tankene lurer jeg på om han innser at jeg betrakter han like intenst som han betrakter meg.
Jeg leser linjene ved øynene hans, ser de små grå hårene som dukker distingvert frem i tinningene hans. Øynene som løper over kroppen min der han studerer sitt mål, og de slanke lange fingrene som dukker frem fra lerretet hver gang han tar seg til haken når han tenker. Han har et skarpt blikk, og rynker øyenbrynene når han er dypt konsentrert.
Når han er her, er det ikke kalenderen og gjøremålene jeg tenker på. Når han er her er det fantasien som får vandre rundt i hodet mitt. I tre uker har jeg fantasert om denne mannen. I tre uker har jeg kjent de varme leppene hans mot mine. I tre uker har jeg kjent pusten hans, huden hans under mine fingre, lukten av han og hans kropp i min.
Dette er siste dagen i denne posisjonen, og jeg vet ikke om jeg får se han igjen. Jeg er en kvinne med stor selvtillit, men denne mannen gjør meg nervøs. Han har ikke vist tegn til noen form for interesse, og det frustrerer meg. Jeg er vant til å få oppmerksomhet, vant til å bli lagt merke til, men han ser ut til å se forbi meg. For han virker det som om jeg bare er det verktøyet jeg skal være i denne jobben. Frustrasjonen gjør meg varm innvendig, og jeg kjenner heten i kroppen bølge frem. Dette er første gangen jeg noensinne har vært bekymret over om de ser hvordan jeg føler meg.

Rødmer jeg..?
Jeg..?

Jo, jeg gjør nok det..
Nå sitter han med fingeren på haken igjen og ser på meg med sine dypt, grønne øyne. Jeg møter blikket hans og holder det.

Se meg!
Se at jeg vil ha deg!

Han fortrekker ikke en mine, men holder blikket en stund før han ser ned og fortsetter å jobbe.

*

Timen er over, og malerne begynner å pakke sammen sakene sine mens jeg kler meg i en slåbrok. Jeg knyter beltet lett, og lar det være en god glippe så kløften mellom brystene synes. Min maler pakker sakte sammen tingene sine og legger de nøye på sin plass. Jeg går på naken fot mot han. Dette er dagen. Dette er mitt øyeblikk.

- Får jeg se?

Han skvetter til, og titter forvirret opp på meg. Jeg spør en gang til og peker på bildet. Han nøler litt, men gir meg en gest som viser at jeg får lov.
Det er vakkert! Bildet er stort og fargene er perfekt. Hver minste skygge er nøyaktig plassert, og bildet har noe trolsk over seg. Jeg er vakrere enn i virkeligheten, og blikket mitt virker sultent.
Har han merket det? Har han visst det hele tiden..?

Jeg blir varm i kroppen igjen og kjenner den velkjente bølgen av vellyst strømme ut i hver en nerve. Varm i kinnene ser jeg på han, og nå møter jeg det jeg ønsker å se. Øynene hans er fuktige, leppene røde og jeg ser han sliter med den samme heten som meg. Armen hans skrubber forsiktig mot låret mitt da han bøyer seg ned.
Han fortsetter å rydde sakene sine uten et ord, og jeg går inn på avlukket mitt og kler meg. Jeg ser et selvsikkert blikk stirre tilbake på meg i speilet der inne.
Du får det du vil ha, sier det, og munnen krummer seg i et lite smil.
Klærne kommer på med raske bevegelser, og slåbroken henges på knaggen. Da jeg går tilbake til lokalet er det ingen andre til stede enn eieren av atelieret. Med lange steg løper jeg ned trappen og ut i bakgården.

Hvor?
Hvor..!?

Febrilsk speider jeg parkeringsplassen med blikket.
Jeg ser han ikke. Han må ha reist.

*

Jeg så begjæret et lite sekund i øynene hans, men mer var det altså ikke. Skuffet begynner jeg å gå den vante veien hjem, og tar sikte på undergangen mot skogholtet. Lyden av skoene som klakker i betongen slår mot meg med et ekko fra alle kanter der inne. Jeg grøsser lett av den kjølige vinden som stryker gjennom tunellen, og over de brennende kinnene mine. Med bøyd hode drar jeg jakken tettere om kroppen. Kulden kommer fra alle kanter nå, og brannen i kinnene skifter fra varm farge til frossen blekhet.
Med en lut holdning går jeg med blikket festet til skotuppene og lar tankene vandre.

Jeg får ikke alltid det jeg vil.