Merkedagen 14. oktober

Visste du dette om dagen i dag?

Dagen er i skrivende stund på hell, men datoen er en merkedag både for meg, 

og for verden omkring på forskjellige vis.

Små kuriositeter om dagen følger:

Starter med en mann som går for å være musikkhistoriens første popstjerne.

I 1977 på denne dato mistet verden Bing Cosby, men han lever fortsatt rikt gjennom film og musikk. Foreslår at du setter på denne mens du leser videre, 

og spiller den en gang til og lytter til teksten når du har lest ferdig. :)

 

14. oktober står markert med en vott på primstaven, og er årets første Vinterdag. 

Bilde lånt av Strikkekurven, med en oppfordring om fristen 23. oktober.

I dag er det den 287. dagen i året, og det er 78 dager igjen av 2010.

Bildet lånt av Ferm Living. Se konkurranse der du kan vinne denne hos hviit nå! 

 5 årsjubileum for den nasjonale Refleksdagen.

Årets refleks er designet av Magne Furuholmen. Bilde lånt av Trygg Trafikk

Foto lånt av NRK. Se linken Høyreregjeringen. 

Det er i dag 29 år siden Gro Harlem Brundtland sin 1. regjering måtte trå av, og gi plass til Kåre Willoch. Han på sin side fikk sin store seier i å danne den første Høyreregjeringen siden 1891 på denne dag. 

Hvordan går det med disse to partiene i dag da mon tro..? 

I Katolismen er dagens dag merkedag for Callistus den første. Her er det politikk på et helt annet nivå. 

Cliff Richard fyller 70 år i dag! 

Oi, så rart å tenke på.. Min aller første vinylsingel var med han, 

og jeg var en smule forelsket i både stemmen og han da jeg var liten.

Det er 84 år siden A.A. Milne publiserte den første boken om den evig unge Ole Brumm.

Det betyr at nevnte bamse også har bursdag i dag! 

De personlige grunnene til å merke seg dagens dato kommer her:

Vi har en lodden liten kar som fyller 2 år i dag!

Hurra for Sacko Socks! 

Han har fått masse ekstra kos, litt ekstra pinnekasting, og spist noen saftige fiskekaker. 

<3<3<3

Datoen er også litt spennende fordi jeg har startet en ny blogg i dag.

Jeg har lenge hatt nettbutikk, men det hjelper jo ingenting om man ikke er flink til å fortelle om den så den i det minste blir besøkt. 

Hvilken kanal er bra som "promosjon"? 

Blogg! 

Ta-Dam! 

Så introduserer jeg KunstHobby som såvidt åpnet som bloggbutikk

og håper du titter innom en tur. 

Ble i så godt humør at jeg som ikke kan bake lagde "Huldreflarn".

Oppskrift? Nei det er hemmelig, inntil det forekommer et resultat som er mindre utflytende og søtladne. ;)

(Bakedag er i grunn en merkedag i seg selv..)

God vinterdag til deg! =D

Utfordring hos Hviit

Klarer ikke dy meg når det er konkurranser eller lotterier på gang! -Noe som kanskje synes her..? ---->

Denne gangen er det Hviit som oppfordrer til å lage et innlegg med ønskeliste fra utvalget til Ferm Living.Gjør du det har mulighet til å vinne en av tingene fra ønskelisten. Her er det jeg fant:

Herlige puter!

En røff vase som passer huset i skogkanten midt i blinken.

Tapet med mange bruksområder.

Robotsengetøy til minsten.

En stor koseklump av en gulvpute. 

Bli med du også da vel? :)

Mimrerunde i gamleleiligheten

Jeg har ryddet litt på den eksterne harddisken i dag, der jeg fant bildene som ble brukt i prospektet da jeg skulle selge leiligheten min. Jeg hadde funnet drømmemannen, og sammen ville vi finne et nytt hjem, på et helt nytt sted. I 2006 flyttet vi da fra en treroms blokkleilighet til huset vi bor i på landet nå. Rart å se igjen bildene fra leiligheten! Fikk jo litt lyst til å dele de med dere, så her er de. :)

Starter den lille rundturen med badet

Alle bad i blokken ble totalrenovert like før vi flyttet. Siden det var et knøttlite bad, valgte vi å kjøpe denne hyllen med glassvask og tilhørende speil. Det gjorde romfølelsen større. Lekkert ja, men jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde valgt glass igjen. Vaske, vaske, gnukke og gni.. 

Da jeg kjøpte leiligheten falt jeg veldig for den rene kjøkkeninnredningen, men var en smule usikker på flisene.. Litt sprelsk sammen med veggene som da var blå med sommerfuglbord langs taket. Da jeg fikk malt veggene ble det et morsomt, fargerikt innslag jeg ble vant til, og trivdes med etterhvert. 

Jeg savner så absolutt ikke blokklivet, men jeg kan ikke si annet enn at jeg savner det store kjøkkenet.

Rommet til gutta våre. 

-Og vårt rom. 

Dette hadde jeg malt grått, der vindusveggen fikk en mørkere tone.

Da som nå likte jeg kontrastene mellom gammelt og nytt. Da mannen (den gangen kjæresten) min flyttet inn, hadde han en del Ikeamøbler som vi begge syntes smatt rett på plass sammen med mine ting, til vår stil. 

Store rom med godt lys, men utsikten var ikke den samme som her..

Nå:

Jeg trives nok mye bedre med denne utsikten ja. :)

Fra dette:

Til dette:

Det er mye mer ansvar å bo her enn i en liten leilighet, det er sikkert og visst. Her må det bæres ved, måkes snø, det er utvendig vedlikehold i massevis, mange flere dyr å ta vare på osv. 

Nøttelitenhuset lokket med både landlig plassering og det lune hyttepreget, fremfor glatte flater og ekko fra murveggene. Etter noen år er jeg tilbake til det å ville ha inn lyset, og furuvegger og tak får gradvis besøk av malekosten. Her er det doble vinduer med sprosser i alle rom, der alle sukker dypt etter vedlikehold og er forferdelige å vaske. 

Alle rom har enten rundpanel eller stående panel, og taket gliser også over hodene våre med mørke kvisthull. Med min merkelige fantasi har jeg sett mange, rare figurer danne seg i panelet. For de som har dilla på ugler er det bare å ta et dypt blikk i en panelvegg eller et tak. Der er det mange! 

I denne malemodusen skulle jeg nok ønsket meg flere glatte flater, der rulla kunne gli lett og kjapt. Husker tilbake til den tiden da jeg kunne male et helt rom ferdig i løpet av et par dager. Nå er det sirlig pirking mellom alle sprekker, og ting tar tiiid for en utålmodig sjel.

Etterhvert som penselen trekker sine siste strøk her og der, ser jeg den store sjarmen i panel og sprosser likevel. Jovisst er det mønster og striper i alt som er, og jeg savner til tider noen litt mer sterile rom. Likevel trekker jeg et dypt og smilende sukk over hjemmet vårt hver gang vi har vært borte. Det kommer nok en dag da vi flytter herfra til noe mer lettstelt igjen, men inntil da stiller jeg meg med kaffekoppen i hånden i et ennå umalt vindu og betrakter utsikten nok en gang fra huset på landet. :)

NIB: "Lopper i blodet"

NIB sin oktoberutfordring går ut på å vise en ting man holder kjær fra sin beste side. En ting man har fått, arvet eller har kjøpt brukt.
Å velge ut kun èn ting er så absolutt ikke lett når man har en forkjærlighet for gamle saker, men likevel fant jeg min favoritt . En ting som aldri byttes ut, eller ryddes bort til fordel for andre pyntegjenstander. Min vakre, blå/turkise klunkeflaske.
Flasken ble kjøpt i en bruktbutikk i Danmarks eldste by Ribe for ca. tolv år siden. Blant skrot og rot, antikviteter, bøker og møbler av alle slag sto den der så rank og slank og lyste mot meg med sin vakre farge. Mamma har en mørk grønn klunkeflaske med metallblonder rundt halsen som jeg alltid har vært veldig glad i. Da vi var små lekte vi ofte restaurant, der vi lagde spennende matretter, og hadde fin "vin" på klunkeflasken. Den ga en så herlig lyd da vi skjenket fra den, og i tillegg var den jo så utrolig vakker.
Tre hundre kroner måtte jeg betale for min blå skjønnhet, og jeg husker jeg syntes det var dyrt den gang. Likevel klarte jeg ikke reise derfra uten.

Flasken på photosession utendørs. 

Tydeligvis har et barn lekt med denne også, for midt i flaskehalsen sitter en orange liten perle på pinne fullstendig fast. Jeg har forsøkt alt for å få den ut, men til ingen nytte. 

Pyttsann, for det er jo en del av historien til flasken. 

Tenk at den har "overlevd" små barnehender, og er like hel og fin! 

 Her står hun i spisestuen med en yngre søster ved sin side.

Hun er tung og fin, med en massiv kork, mens søsteren er lettere i glasset, og med hul kork.

Er det rart jeg er glad i denne "damen"? :) 

Frøken Høstblad 2010

Moseplassen har ofte en uformell og kreativ konkurranse på gang, og denne gangen er det Frøken Høstblad som skal kåres. Vil du være med er fristen 14. oktober.
Jeg har vaklet litt mellom hvilke kandidater jeg skulle ha med. Skulle det være den fargerike humlen? Den klatrer standhaftig rundt gjerdet rundt hele huset, og har også begynt å spre seg så flott utover gjerdet til hundegården jeg satte opp i sommer. En virkelig flott kandidat, men valget falt ikke på henne denne gangen.

Hun er virkelig flott!

Det kunne også blitt Hosta, men ei heller denne slapp igjennom nåløyet.

Min kandidat står rett og slett utenfor huset og slår pusten ut av meg hver gang jeg lukker opp døren.

Bare se så prektig hun er i solen mot den blå himmelen!

Selv når vinden uler så det knaker i grenene, viser hun seg fra sin beste side.

Hver dag ser jeg fargene endres, og den vakre damen sukker lett over bladene som slipper taket.

Den grå veien foran huset spes daglig på med skjønne, fargerike blader, og grenene hennes blir stadig lettere. Noen blader plukkes opp og settes i humlekransen på døren, og noen finner veien inn i huset. 

Denne damen er virkelig noe av det vakreste jeg vet om høsten.

Det aller siste bildet er det som blir med i konkurransen.  

Fra grønt, til gult, til orange og ildrødt presenterer jeg min kandidat:

Frøken Ildfull. 

Ta turen innom Moseplassen for å se de andre kandidatene, eller bli med selv.

16. oktober settes alle bidragene opp for å kunne stemmes på. :)

Sting for sting

Brummm..! Et lett og jevnt tråkk på pedalen, og stoffet flyr fremover mellom hendene mine. Sting for sting nøstes stoffene sammen og noe tar form. Symaskinen og jeg har blitt venner etter nesten to måneders stillhet. Spolehuset var hakket og utbrukt, men nå er et nytt på plass så vi kan snakke sammen igjen. Vi snakker ikke alltid samme språk, men vi finner greit tonen.

Noen putetrekk har allerede funnet plass i sofaen, og løpet av uken har forskjellige utrangerte klesplagg, sengetøy og annet fått nytt liv. En rødrutet uglefamilie med merkelig lange ører har flyttet inn. Bip er ikke særlig glad for oppmerksomheten, så jeg tror nok de små kloke må få nye hjem etterhvert. Minstemann ser faktisk litt engstelig ut i blikket allerede..

Bip har ikke noe å klage på egentlig, for han  er den som får lov til å bli med på alle opplevelsene. Lørdag var han med på kjøretur til bursdag der han fikk sitte foran med vindusplass. Han trenger liv og farger, så da må han jo bli med på tur. Faktisk så ble han så sliten av alle inntrykkene at han la seg flat på ryggen til slutt, med stivt blikk i taket. Ble det for mye farger lille venn?

Bursdag inspirerte til nytt antrekk, og et kort til jubilanten ble det også.

Frossen som jeg er ble to fleecegensere sydd sammen til en varm og god kjole.

En til av guttas t- skjorter har blitt et røft putetrekk.

Fine, kreative og sosiale høstdager med andre ord. :)

Håper helgen din også har vært fylt av inspirasjon og farger! :)

Hva tar du meg for?

Hvem er jeg for deg? Hva slags person ser du for deg når du leser bloggen min? Hvem fremstår jeg som?

Jeg tror nok vi har samme svar:

En humørfylt, kreativ person med mange jern i ilden, med stor stå - på vilje og masse energi som får til veldig mye. Er vi enig?

Det er den delen av meg jeg formidler her inne, og den delen jeg vanligvis viser frem. Det er jo den delen som er hyggelig og god å lese om også, ikke sant? Vel, her er den andre siden. Den hverdagslige, og den som daglig ligger bak og vokter over alt jeg gjør. Du er hermed advart. 

Søvneksperiment:

Legg deg på ryggen på gulvet. Ta gjerne en pute bak hodet, men du skal ligge rett på gulvet. Trekk haken mot brystet, og bind et skjerf rundt haken og bakhodet så det er låst i denne stillingen. Få noen til å sette seg på brystet ditt, så pusten blir hard og tung. Legg deg nå på denne måten og sov til i morgen.

Kunne du fått det til tror du? Sovnet med et press på brystkassen så det ble vanskelig å puste, rett på et hardt gulv og med nakken i lås. Hvordan hadde det da vært å våkne etter en natt på denne måten?

Nakken hadde vært fullstendig stiv, ryggen er likedan, og du føler deg mørbanket i resten av kroppen etter å ha ligget rett på gulvet. Du føler deg også sliten i pusten, og du har vel egentlig ikke sovet stort i hele natt. Jeg regner med det tar litt tid før du kommer deg opp fra denne stillingen, for hele kroppen kjennes som en verkebyll.

Velkommen til min daglige morgenstund, for sån føles det for min del.

Så var det å gå ned trappen da. Det er jo en helt hverdagslig ting å gjøre når man har soverom i annen etasje. Det er jo bare å gå det? Nope, ikke hver dag. Takk og pris for rekkverk, for de er virkelig til å holde seg i. Ryggen er i fare for å låse seg, og det smeller i hoften som om det går noen ved siden av og knekker en pinne. Du fryser og svetter om hverandre, og det føles som du er i ferd med å få influensa. Hva pokker? Har blodet stivnet til sakteflytende tjære? Alt går jo så sakte og tregt, og hvert steg er en utfordring.

Det tar litt tid før du kan begynne å bevege deg, men omsider må jo hundene ut en liten tur. Går det an å ta på de bånd og gå de få hundre meterne til postkassen enda tro? Nei det hører til sjeldenheten på morgenen. Da blir det en hund løs, og en hund i laaangt bånd.

Influensafølelsen vedvarer utover dagen, og du fortsetter å fryse og svette om hverandre. Øynene er blanke, og hodet er pakket i vatt. Tankene svirrer om alt som bør og må gjøres, men du kommer bare ikke i gang.

Telefonen ringer og det er noen som har en hel masse å fortelle deg. Ting du må huske, for det er oppgaver du skal gjøre. Hodet svirrer, og du får ikke med deg halvparten av hva som blir sagt. Når du snakker selv går ordene i stå. Det føles som om du er full, og snubler i ordene og stokker om setninger. ”Er du snill og sender meg en melding eller mail? Jeg får dessverre ikke med meg halvparten av hva du sier i dag”, sier du til personen i andre enden. Det svimler. To much info som hjernen ikke klarer ta imot.

 Kroppen er fortsatt stiv, det dunker i hodet og det verker i alle muskler. Plutselig drypper nesen. –Velkjent fra det å ha influensa, bare at du har faktisk ikke det. Dette er hverdagen din.

Prøv nå å gå på jobb og gjør en god dags arbeid.

Det går ikke, ikke sant? Du får til kun bittelitt om gangen og er nødt til å legge deg, eller sette deg ned for å hvile titt og ofte. Kollegene dine blir kjempefrustrert, for du er jo rett og slett ikke stabil nok til å stå i jobben i den tilstanden. Du blir frustrert selv også for du vil jo ikke være til bry, men stå på og gjøre den jobben du skal. Timene går, og du aner ikke når du må krype til korset og rett og slett reise hjem, eller om du i det heletatt kommer deg tilbake på jobb i morgen.

Så er det en bursdag, et bryllup, en konfirmasjon, en konsert eller lignende du gjerne vil takke ja til, men du har ikke mulighet til å komme med et klart ”ja”. Du vet jo bare ikke når du fungerer. Se for deg dette som hverdagen din. Da har du fått et lite innblikk i min.

Nei, jeg har ingen jobb for tiden, for jeg finner ingen som takler en så ”upålitelig” arbeider. Jeg blir jo rett og slett upålitelig når jeg ikke aner når jeg kan komme og gå.

- Jammen du gjør jo så mye kreativt, og finner på så mye hjemme. Hvordan klarer du da det?

Da skal du vite dette:

Jeg har ikke lenger det tidspresset, maset og kravet de fleste andre har. Ikke har jeg barn som skal hentes og bringes til barnehagen, skole, trening, musikken osv. Tv`n ser jeg sjelden på, men bruker heller pc en del som avkobling. Jeg har en mann som er flink til å sveive støvsugeren, handler det vi trenger, og han lager som oftest mat når han er hjemme. Mine timer på å gjøre det jeg ønsker og makter er fra morgen til kveld, så jeg har en full og hel dag å ta av. Det betyr at jeg kan gjøre det jeg makter, og ta pauser når jeg må. Det betyr at jeg kan klare masse en dag, men også at jeg kan ha dager jeg ikke løfter en finger fordi energien er fullstendig borte. Noen dager er det å lufte hunder et stort nok mål, andre dager kan jeg klare å vaske huset, gå en god tur, male et bilde, strikke, snekre eller sy i tillegg. Jeg vet bare aldri når jeg kan gjøre hva, for det er ingen alarm i denne kroppen som sier ifra når den har tenkt å funke eller ikke.

Hvorfor? Fordi jeg har en sykdom som slår til som lyn fra klar himmel. Jeg har prolaps i nakken, slitasje i ryggen, hypermobile ledd, snapping hip, artrose, og en eller annen form for utmattelse. Jeg har diagnosen Fibromyalgi, og er under utredning for EDS og/eller Angst. Bla- bla- bla.. Masse rart som utgjør en pepret hverdag. Masse rart som gjør meg til den jeg har blitt.  

Misforstå meg rett:

Jeg ER den personen jeg vanligvis viser frem via bloggen min. Jeg gleder meg stort over hverdagens små gleder, elsker å kreere stort og smått, og nyter livet. Jeg prøver å stable en nettbutikk på bena så jeg faktisk skal kunne finne på litt å tjene noen kroner på. Samtidig er jeg den personen som står med feberhett blikk, verking i kroppen og svimler med bomull i hodet. Jeg får høre jeg ser både sporty og frisk ut og ser ut som jeg er yngre enn alderen min. Jeg er faktisk veldig så glad for at jeg ikke ser ut som jeg som oftest føler meg. Tror jeg hadde skremt en del ved å fremstå som den verkebyllen av en zombie jeg er innvendig gitt. Takk og pris for både sminke, klær og godt humør. Takk og pris for ikke minst musikk, som har en egen evne til å sette smilet i høymodus - selv når jeg er som mattest. Takk og pris for familie og venner som har begynt å forstå at jeg kan når jeg kan, og ikke alltid kan holde det jeg lover.

Det jeg ønsker ved å fortelle dette er ikke sympati og en ”stakkars deg holdning”, men rett og slett for å fortelle hvem jeg er bak gledesboblingen. Jeg ønsker du skal vite at du ikke skal misunne meg energien min og det jeg får til, for den er faktisk ikke så misunnelsesverdig likevel. Jeg er så absolutt ingen kappekledd kvinne med blekksprutarmer som får til alt.

Jeg savner jobben min som førskolelærer, den tøffe hestejenta jeg en gang var, og det å være superimpulsiv og slenge meg med på masse spillopper. Jeg savner det å kunne slenge på seg klær og være ute i all slags vær og vind. Den gang det ikke fantes dårlig vær, og kun dårlige klær. Nå våkner jeg med ryggen mot vinduet og kroppen vet allerede at det blåser ute. Kreftene og energien til å kunne tenke på å sitte og tøyle en hest har blitt en sagablott, og jeg konsentrerer meg om de små ting. De små gleder.

Jeg forteller deg dette for å be deg være bevisst på hva du selv faktisk får til i hverdagen, uansett om du har noe personlig du sliter med eller ei. En hverdag som kanskje er fylt med barn, jobb, husarbeid, dyr, venner og familie. Gled deg over de små ting!

Får du influensa, halsbetennelse, ligger strøken med forkjølelse, hekseskudd, vrikker et ben osv, så forsøk å se det positive i det negative. Finn gleden i at det faktisk går over igjen, og gled deg over alt det DU faktisk får til. Nyt de små gledene godt, for da oppnår du enda større glede over de større ting også.

Pass på å ikke være et ”ja – menneske” hele tiden, men lær deg å si nei. Det å stå på pinne for alle rundt deg hele tiden tar masse krefter og energi du egentlig hadde hatt bruk for selv. Igjen: Ta vare på de små øyeblikkene, og ta vare på deg selv.

Rett og slett; Nyt livet, - som den du er! Jeg gjør faktisk det, selv om livet iblant gir meg en knyttneve i fjeset. Da prøver jeg å vende det andre kinnet til, og smiler mot solen istedenfor å kjenne på smerten. Det er faktisk verdt det! J