Novelle: Ferden

Mannen går bortover den grusede landeveien. Veien frem er lang, - så lang at han ikke ser enden på den. Han bærer med seg to tunge kofferter. En i hver hånd, så store at de subber i bakken. Ansiktet viser ingen spor av tyngden, men skrittene og den lutende holdningen viser tydelig sitt språk. Selv om ansiktet ikke fortrekker en mine, dukker svetteperlene frem i pannen hans. En renner ned mot kinnet, forbi øret, og stopper der kinnskjegget ender. Skjegg som er varmt, krøllet og støvet av lang tids marsj. Det er ingen tvil om at det er en tung bør han bærer, men han fortrekker ingen mine.


Vinden suser lett forbi, stopper opp og snur seg mot han.

Hvor skal du? hvisker den.

Mannen går tvers igjennom vinden og sier ikke et ord.

Vinden blåser mykt foran han, og spør igjen.

Stopp opp og gi meg litt tid. Sett fra deg børen, så skal jeg gi deg pust og støtte videre på ferden.

Mannen går tre skritt til, så setter han koffertene ned på bakken. Knokene er hvite av det harde grepet, så vinden stryker lett om hendene hans så han lettere får sluppet tak. Den virvler rundt børen for å se om den finner en sprekk. Den er nysgjerrig på innholdet, men finner ingen sprekker å smyge inn i.

Mannen får et smertedrag over ansiktet, men det forsvinner like fort som det kom. Kun et lite glimt ser vinden, så er det borte igjen.

Hvor skal du? puster vinden.

Jeg skal leve, svarer mannen, med blikket ned mot grusen.

Hva bærer du på? spør vinden igjen.

Livet mitt, svarer mannen. Blikket søker fortsatt mot grusen.

Vinden suser en runde rundt mannen, og sender en varm bris mot kinnet der svetteperlen størkner. Den løfter haken hans, så blikket søker mot enden av veien.

Er det tungt? spør vinden.

Mannen sukker, og skuldrene faller sammen. Tyngre enn det noen gang har vært, svarer han.

Lukk de opp så jeg får se, puster vinden.

Mannen nøler, men gjør som vinden ber om.

Koffertene legges ned på bakken med et hardt dunk. Tyngden får støvet til å virvle, og vinden holder pusten. Den vet at om et støvkorn legger seg feil nå, så vil koffertene forbli lukket.

Remmene åpnes med stive hender. Hender like stive som læret i remmene.

Vent, sier vinden. Fortell meg først hva som ligger i det du nå er i ferd med å åpne.

Mannen får en irritert nyve i pannen, men stemmen er fortsatt lav og behersket.

Sa jeg ikke det var livet?


Jo, svarer vinden, men hvilken del av det?

Begge koffertene inneholder hele livet til nå, og deler av fremtiden, svarer mannen. Det er derfor de er så tunge.

Hvordan kan vekten av fremtiden bære så tungt? spør vinden.

Fordi jeg vet den er det, svarer mannen. Blikket er nå festet på remmene som holder lokkene på plass.

Ingen kan gi en annen en fremtid og vise hva den innebærer, tenker vinden, men sier det ikke høyt. Så stryker den lett om hendene til mannen, og hjelper han med å åpne de stive remmene.

Koffertene åpner seg med et kaldt gufs, og vinden ser ingen lys der nede. Det lukter innestengt sorg, og fremtiden ligger helt i bunnen av dem begge to.

Pakk om, sier vinden. Legg fortid og fremtid på grusen, og la kofferten lufte ut en stund. Du har godt tid, for veien er så lang som den er.

Mannen gjør som vinden sier, og minnene fra fortiden får igjen støvet til å virvle.

Sorter nå minnene i bunker, puster vinden. Legg sorger i en bunke, og gleder i en annen.

Mannen gjør som vinden sier, og bunken med sorg vokser seg større enn han selv. Hendene skjelver etter hvert som han berører hvert minne, og ansiktet veksler mellom glede og drag av smerte.

Vinden smyger over hodet på mannen, og betrakter han ovenfra mens han sorterer. Den ser ned på en stor og sterk mann som legger minner om valg, konsekvenser og øyeblikk han ikke har rådd over i bunker. Den merker seg at bunken med sorger vokser som et berg, mens gledene er få.

Vinden ber nå mannen legge fremtiden frem, og legger merke til at denne bunken legges på samme side som sorgene. Bunken er like grå og støvet som veien mannen står på.

Da mannen er ferdig, trekker vinden seg på nytt ned, og stiller seg foran han.

Hvorfor er bunken med fortidens gleder så liten? Puster den.

Fordi det er sånn livet har båret meg, svarer mannen.

Hvorfor er fremtiden så grå og diffus? Spør vinden igjen.

Fordi det er det fremtiden viser meg, svarer mannen.

Bland bunkene, og sorter de på nytt, puster vinden mot øret hans. Denne gangen åpner du boksene de ligger i, og minnes både små og store gleder. Et smil, et godt ord, et syn, en god opplevelse. Dykk dypere ned i koffertene, og finn det som ligger i de gjemte lommene.

Det er tungt, svarer mannen. Skuldrene synker sammen, og vinden ser inn i barnet i han.

Gjør det, puster vinden. Gjør det, og du vil se.

Vinden stiger igjen over hodet på mannen, og ser han raserer alle bunkene til kaos. Sorger og gleder, minner, fortid og fremtid ligger som en stor vase rundt han.

Hendene skjelver fortsatt, og minnene strømmer på. Det er tungt, men mannen sorterer i flere bunker nå. Små og store gleder i hver sin bunke, små og store sorger i andre. Fortiden finner sine plasser, og fremtiden når den samme høyden som tidligere.

Vinden stuper ned i koffertene og renser de for støv. Ny luft kommer til, og fortidens stank luftes ut. Mannen sorterer med stødigere hånd nå, og vinden ser at bunkene tar nye former.

Hva gjorde du denne gangen? Smiler vinden.

Jeg åpnet selve sømmene i koffertene for å grave frem alt, svarer mannen.

Hva fant du? Spør vinden.

Jeg fant støvkorn av bortgjemte gleder, svarer mannen. Nå ser han opp på vinden, og sammen tar de et nytt blikk på bunkene. De med sorger er sammenlagt like stor som før, men gledesbunkene har vokst seg langt forbi.

Ser du? Sier vinden. Da du gravde dypt nok fant du sannheten.


Legg nå de store sorgene i bunnen av koffertene, og la de små ligge igjen i grusen. Så legger du både store og små gleder på toppen.

Mannen gjør igjen som vinden sier, men det er tungt å la noen av sorgene ligge igjen.

Hvorfor er det så vanskelig? Spør vinden. Det er ikke alle sorger man skal gå og bære på.

Mannen ser på vinden, og hodet nikker umerkelig til svar.

Da han er ferdig med å pakke fortiden, spør han vinden om hva han skal gjøre med fremtiden.

Jeg kan ikke gi deg fremtid, svarer vinden, men ingen skal tynges av en fremtid de ikke vet noe om. Pakk ned det du er sikker på er fremtid, og la resten ligge igjen i støvet.

Hendene graver seg ned i bunken, og plukker opp en liten del han fordeler på toppen av hver koffert. Remmene lukkes, og han løfter koffertene opp. De er fortsatt tunge, men børen har lettet betraktelig.

Jeg har gitt deg pusterom, men børen har du selv lettet. Fortsett nå, og husk å løfte blikket. Veien kommer ikke til å være like rak hele veien, men vil inneholde avstikkere du får valget om å ta, tunge bakker, og elver du må bygge broer over for å fortsette ferden. Jeg vil følge deg, og stoppe deg opp igjen om jeg ser du bærer like tungt en annen dag. Da vil jeg igjen be deg om å sortere innholdet, og igjen gjennomsøke sømmene i dypet.
Vinden stryker om kinnene til mannen, og visker de siste ordene mykt før den legger seg til ro.

Mannen vandrer videre med en ny spenst i kroppen, og ryggen rak. Grepet om koffertene er fortsatt hardt, men børen har lettet.

Først da vinden ser mannen som en liten prikk i horisonten, løfter den seg opp og gjør et kraftig kast langs bakken der de små sorgene og den usikre fremtiden til mannen ligger igjen. Den virvler opp støv og grus, og feier den tyngende børen bort. Alle spor er forsvunnet, og vinden legger seg tålmodig til ro. På vent - til neste ferdamann krysser dens vei.