Novelle: Fragmenter

Hun sitter på en berghylle i skogen og ser ned på sitt lille rike. Sitt? Nei så absolutt ikke. Alt er kun til låns, tenker hun. Verden er ikke min.
Kulden biter i ansiktet, og dampen fra munnen danser som små, disige dotter foran øynene hennes. Hun suger den giftige røyken inn i lungene i dype drag. Kjenner det stinge i brystet. Ikke av vellyst, men av ubehag. Et trekk igjen, så sneiper hun giften i snøen.
Blikket vandrer mot horisonten langt der borte. Hvordan er livet der? Hvilke skjebner ligger på den andre siden av dalen? Hvert liv er unikt, likevel så like. Alle har, eller har hatt noen de holder kjær. Alle har sin del av sorger og gleder, men ingen kjenner hennes.

Hun merker hun holder en bit av en liten gren i hånden. Kjenner den er ru og kald. Lar den vandre fra hånd til hånd, mens blikket fortsatt sveiper det vakre landskapet. Hun ser, men ser likevel bortenfor og forbi. Hun ser inn i seg selv, og liker ikke det hun ser. Brynene rynker seg, og hun lar tankene vandre. Kulden biter i kinn og sjel.

Hun lever og ånder, - men ikke for seg selv. Den hun er innerst der inne er trygt i bur, og får ikke slippe fri. Kroppen er buret, og sjelen er låst. Hun begjærer livet, men livet er tomt. Pusten går av seg selv. Pusten kroppen trenger for å leve, men sjelen er låst. Vekk meg, tenker hun. Vekk meg før jeg dør sakte i et liv jeg ikke har levd.

Hun er omringet av mennesker som bryr seg om, og hun har det hun trenger. Likevel higer pusten og sjelen etter mer. Fragmenter av livet hun trenger for å leve. Adrenalinet som ikke finnes. Dagene sniker seg inn, klamrer seg fast, og spinner en fast kokong rundt hjertet hennes. Hun skriker ut et rop ingen hører. Lydløst, men likevel så det rister i kroppen hennes. Ingen vet. Ingen ser hvordan hun slites i stykker. Utenpå finnes en maske i et så sterkt materiale at ingenting kan slite det i stykker. Wonderwoman. Flink pike. Øm, god, snill og hjelpsom. Alltid smilende tilstedeværende. Slipp henne fri, for hun vet ikke hvor lenge hun kan holde pusten uten å drukne. Huden er kald, men sjelen brenner. Sjelen hun ikke lenger føler at hun har.

Pinnen i hendene er plukket i fillebiter, og hun kaster den fra seg. Blikket sveipes nok en gang ut mot horisonten, og ut av seg selv. Ut av sjelen, og inn i verden. Hun reiser seg opp, rister av seg selvmedlidenheten og vemodet. Det skal få ligge igjen på knausen der oppe til neste gang hun trenger det. Smelte i snøen til ingenting, så hun igjen kan leve i den ytre verden. Det lydløse skriket har forstummet, og hun tar fatt på veien ned fra fjellet mot byen. Lysene lokker med sin varme glød, og øynenes sorg blekner. Et lite smil krummer seg om leppene hennes der hun kjenner varmen fra gangen spre seg i kroppen. Kinnene brenner, og kroppen er varm. Pusten går taktvis med bena. Jo visst lever hun, om enn i et lånt liv.
Fingrene plukker ned i lommen, og finner den halvvåte røykpakken. Hun har kun to igjen, og må huske å kjøpe ny på butikken. Dagens handleliste overtar tankene. Pusten går i takt med skrittene, og den vante hverdagen siver inn. Snøen smelter sakte på bergknausen, og tankene blåser bort med en mild bris. Smil, tenker hun. Husk alltid å smile.

Tankene får fort overtak igjen, Et ordtak surrer som et mantra gjennom hodet hennes; Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest. Hun trenger det sårt nå, men først må hun lære å elske seg selv. Vel framme i enden av bakken, setter hun seg i bilen og vrir om tenningen med vant hånd. Hun setter bilen i gir, og triller sakte ut av snøen, ned mot hovedveien. Den siste pinnen ledes mot munnen, og det klikker i en lighter. Hun må huske å kjøpe røyk. Masken og blikket bak møter henne i speilet. Smil, husk alltid å smile.

Inspirasjon:

Evanescense: Bring me to life