O herlige sankthansaften! :)

Ja for det var den så visst. :)

I går kveld (lå på solsengen og samlet energi ved siden av kaninen en tid må vite) fikk jeg tatt en liten tur med hekkesaksen, så den jobben slapp jeg i dag. Nå kan vi igjen gå gjennom trapper og innganger uten å rispes opp av busk og kvist. Det var kun inngangene jeg tok, for jobben er tung, og jeg gjemmer meg litt ekstra bak at spireaen skal blomstre av før jeg hugger til noe mer. Hekken har vokst seg høy og tett, så i år kan vi ligge langflate i hagen uten at forbikjørende kan se det spøtt. Deilig! Masse hestemøkk rett på røttene har sørget for god grobunn gitt. Siden "Kant" er død (rest in peace..) gror det blomster mellom hellene, men det sier vi bare er sjarmerende..

Jeg hadde en rabarbraplan for kvelden, men først fikk jeg begynt på et nytt collage bilde. Er jo litt gøy å leke seg på mange måter med malepaletten, så her er det foreløpige resultatet av den leken.

Har kun prøvd meg på dette en gang tidligere, men det har jeg ikke rukket å ta bilde av ennå. Akkurat nå er det med på utstilling i Galleri Kjærra sammen med de andre bildene mine, humlekranser, strikkede bomullskluter, blomster- og sommerfuglnålene, og mobilveskene jeg har sydd. Galleriet er fylt med masse spennende fra medlemmer i Lardal Kunst- og hobbyforening, så jeg gleder meg til å se alt som stilles ut. Det er åpent torsdager, lørdager og søndager i hele sommer, så jeg håper jeg får tatt en tur ned i morgen. Kanskje jeg blir ferdig med dette bildet så det kan bli med ned? Ikke umulig. Da kommer det helt sikkert en blogg fra galleriet også. :)

Så til rabarbraplanen. De har stått og struttet urørt en god stund nå, og gikk i stokk for leeenge siden.. Siden en god venninne av meg har bursdag i dag, tenkte jeg å lage en rabarbrakake og ta med til Sankthansfeiringen i kveld. Lederen i Lardal Hesteforening arrangerte grill og kos på gården til foreldrene sine, og jeg var glad for å se at solen strålte vår vei i dag. Så.. Ned i hagen og kutte masse rabarbra, og inn og lage kake. Oppskriften fant jeg her. Det var første gang jeg prøvde meg på denne oppskriften, og jeg er såvisst ingen kakebaker.. Vel.. Det var bare å kaste seg i det, og gjøre som oppskriften sa. Jeg rakk ikke steke den og gjøre ferdig ostekremen hjemme, så det ble gjort etter en ventepølse på gården. Måtte jo ha pyttelitt i magen før jeg ga meg i kast med resten av kokkeriet. Hadde faktisk en klump i magen, for de andre seneste kakeforsøkene mine har endt dramatisk..

Med rødmende roser i kinn gikk jeg ut til resten av gjengen og satte kaken på bordet. Mon tro om dette kom til å være noe sure og rare greier..? Den gang ei. Kaken var faktisk god, og smitt og smule ble spist opp. Nå fikk jeg jo litt tro på å prøve meg på litt bakerier senere også! Selvtilliten fikk en boost, og jeg kunne puste lettet ut. Desverre var ikke venninnen min med likevel, men kake skal hun få! Ut og kutte mer rabarbra, lage surpricekake, og ta den med på mopeden sånn plutselig en dag tenker jeg. :)

Santhansaften ble en kjempehyggelig opplevelse med gode venner, deilig grillmat, nydelig vær, og kos for både store og små. Hunden Sacko fikk løpe masse løs på eiendommen og lekte med barna, og Hunden Sita lå og koste seg i gresset som den dronningen hun er. Kan man ønske mer? :)

Siden både noen små, og gry- tidlig arbeidende voksne måtte tidlig i seng tok vi kvelden ved ti- tiden. Vel hjemme hørte jeg det breke noe så forferdelig oppe hos sauene. Hva nå..? Jeg tok med en bøtte med fòr, slang kameraet rundt halsen og tuslet opp. Jaha ja.. De hadde bare sett folk hos naboen, og om en av de tilfeldigvis hadde båret på noe som lignet en bøtte forklarte det saken.. Flokken vår er ultramasete når det gjelder mat, og kommer i full galopp mot oss hver gang vi beveger oss opp mot dem. I kveld var ingen unntak, så jeg ble fullstendig omringet av 21 store og små. Hjelp! De knuffet og stanget såpass at jeg søkte ly inntil huset deres. Der fikk jeg ihvertfall såpass dekning at bena fortsatt er like hele. For et leven! Det nyttet ikke å prøve å gi de fra hånden i dag, så jeg kastet alt jeg hadde rundt meg i vilden sky, mens jeg lurte på om jeg klarte klatre opp på taket av huset. De har horn disse her, og de stanger ikke akkurat ømt og mildt.. Da trakk heldigvis de ivrigste seg unna, og kjeleklumpene ble. "Kos meg! kos meg!" sier de, mens noen stanger lett for å få kos, noen stryker seg inntil med myk snute, og noen står og graver for å få oppmerksomhet. jeg må jo si jeg smelter helt av disse herlige skapningene.. :)

Nå skal jeg krype inntil kjæresten min og kalle på Ole Lukkøye, storfornøyd etter en super dag. :)