Egypt del 6: Gifton Island

Dagen etter vi var på rundturen og festmiddagen,  ble tilbrakt stille og rolig på stranden. Der lå vi noen timer med hver vår bok og nøt et par timer i solen. Den varmet, men vinden rusket. Vinden er ikke min venn, så da den bet litt for godt innerst i kroppen, gikk vi på rommet og la oss i hver vår seng under varme dyner. Godt å ligge å småskravle med søster`n sin, og lese en stund til. Så utrolig deilig å bare slappe av, og se frem til en god og varm spa-opplevelse senere på dagen. Der ble det badstu, boblebad, steam og oppmykende massasje. Det gjorde godt for to nordiske stive kropper, så vi bestilte flere massasjetimer til andre dager. Dagen etter skulle vi på båttur. Gifton Island var målet, og der var det muligheter til å snorkle ved korallrev. Jeg var spent, for jeg hadde aldri fått til det der med snorkling før.. Solen skinte stor og flott, men det blåste og var bitende kaldt likevel. Ville vi orke å hoppe til vanns..? Et steg av gangen. Se hva som skjer. En minibuss plukket oss opp på hotellet og kjørte oss ut til Aqua senteret. Ut på nye eventyr. :)

Mens vi ventet på at alt og alle kom ombord, snuste jeg inn sjøluften og rettet blikket mot omgivelsene.

Alle ombord, og pakkeselet kom med resten av proviant og utstyr.
Off we go to Gifton Island! Øya med kun èn eneste palme.
Øya som er 33 millioner år gammel.

Turen over tok tid. Tid med vinden på kroppen, og solen i ansiktet. Vi ble tilbudt deilig mat og drikke på båten,
og gumlet fornøyd på hver vår falaffel. Jeg siktet inn øya på nytt med linsen da vi nærmet oss.

Så var tiden inne til å gå over i en mindre båt som førte oss inn mot land.
Inn mot Paradis.

Det var kaldt.. Bitende kaldt. Solen blendet, men ga ikke store varmen.
Vi var meget glade for at vi var føre vàr og leide oss drakter.


  Vi var der, og måtte bare prøve. Denne sjansen var det ikke sikkert vi kom til å få igjen.
Jeg hadde vært tøff i trynet og kjøpt et undervannskamera som jeg knuget til brystet som den fotofile jeg er, men måtte duknakket overlate det i hendene til søster`n. Jeg hadde igrunn nok med å takle å ha på masken som dekket nesen, og brakk meg stadig i forsøket. Søster`n holdt på å le seg ihjel, fikk et skarpt blikk, dukket under vann - og ble borte. Jeg sliter nok med å puste fra før, men har kanskje nettopp derfor lært meg å kontrollere pusten. Jeg har ikke klart det før, men denne gangen fikk jeg det faktisk til. Jeg var under vann i rødehavet og så en vakker og fargerik verden, med snorkelen i munnen, og briller på øynene.

Bildene er dessverre ennå ikke fremkalt. De to fiskebildene er lånt fra en nettside der Gifton Island blir omtalt.

Det var livlig under vann, og en helt herlig opplevelse! Ren balsam for sjelen.

Ekstra stort siden jeg aldri hadde fått det til før. :)



Vi orket ikke være så lenge i vannet, for selv om vi hadde våtdrakter ble likevel hendene så kalde at de visnet.
 Vi kledde oss med hakkede tenner, og ruslet bort til der de små båtene lå og ventet.
Der satte vi oss i sanden og ventet på resten av følget.

Vi dro ombord igjen, med en ny sjanse til å betrakte et hav fullt av liv.
Båten stoppet ved et stort korallrev der det var mulig å se både barrakuda, rokker, skilpadder og klovnefisk.
Jeg hadde så lyst så lyst, men var så kald at jeg ikke hadde ork til å ta på meg de våte klærne og hoppe uti igjen.
Den samme tanken hadde flere av følget, så vi ble en gjeng som hutret og skravlet på dekk mens de andre var i vannet.

Jeg lever av øyeblikk, og dette var øyeblikk for livet.

Vel tilbake til hotellet stupte vi i dusjen for å finne tilbake til varmen. Vi var frosne inn til sjelen, og lurte fælt på hvordan det gikk med mannen som faktisk hadde blåfrosne hender. Vi skulle rekke en time med pedikyr, spise kveldsmat, og ta en tur til minibanken for penger til en ny og opplevelsesrik dag.

Da vi kom inn på hotellrommet med babymyke føtter, sa kroppen min pang..

Batteriet var flatt, og jeg deiset ned på sengen. Der satt jeg, og kom ingen vei. Det er første gang søster`n har sett et av mine utmattelsesanfall, og hun innså fort at vi verken fikk spist eller gått i minibanken. Mat var vi nødt til å ha, så hun tråkket opp til en av restaurantene i tilknytning til hotellbygget og kjøpte en pizza. Jeg lå igjen under dyna og pustet. Klarte ikke røre en finger, undret om jeg kom til å få spist, og om det var et langvarig anfall eller om det ville gå over etter en kort stund. Jeg vet aldri. Det tok litt tid, men jeg fikk i meg maten sakte men sikkert. Tv`n sto og rullet, og søster`n skjønte at jeg ikke kunne snakke. Det krever for mye pust å ytre ord når jeg er sånn, så setningene blir knappe.

Vi stilte klokkene grytidlig  for morgendag og la oss for å sove. Planen var en tur til Luxor og kongenes dal. Jeg lukket tårefylte øyne, men våknet heldigvis med pust dagen etter.

Sliten, men uten å være fullstendig zombie.

Vi var i Egypt, på vei til Faraoenes rike. Søster`n sovnet så fort hun la hodet bakover på bussen, mens jeg satt med blikket mot soloppgangen. Vi klarte det! Vi var på vei. Ferden gikk videre 3000 år bakover i tid.

Neste innlegg: Memnonkolossene

Her kan du finne de andre delene i serien om du vil. :)

(Beklager sent innlegg. Det er ikke gode dager for tiden.)