2 måneder har gått siden separasjonen ble innvilget, og tiden står ikke lenger stille.
Jorden har begynt å snurre igjen, og jeg er fortsatt med.
I dag var også dagen da jeg fikk en ny vurdering av kropp (men ikke sjel).
Dermed var det også dagen som bidrar til å sette kursen videre.
Hvilken kurs? Klarer jeg å være styrmann på denne skakkjørte båten?
Bølgene er ikke synlige og blå, men de kjennes likevel.
Jeg er redd jeg fortsatt vil støte på noen skjær, men jeg setter sjøben og er beredt.
Et lykketall? En klar beskjed? Er ulykken ute?
Jeg styrte skuta rett mot 13, men stedet var mørkt og trett.
Vindusshopping med tankeklikk var helt i orden,
før jeg styrte skuta videre til doktormannen.
Huldra var på bytur alene og hadde nok med å komme seg fra havn til havn.
Butikkrunder var utelukket, men da himmelen truet med sin grå neve,
styrte jeg innom en liten havn der jeg fikk stilt et nødvendig behov.
Et skjold jeg kunne slå opp om det ble vått på min vei ved neste veiskille.
Jeg takket og bukket, la den i vesken og satte meg for å vente på den rullende farkosten videre.
Lykken var stor da jeg endelig endte opp på min hjemlige holdeplass.
Huldra blir sliten av sånne turer helt på egenhånd,
og jeg subbet rolig mot postkassen og skimtet glad og fornøyd hushjørnet.
Hjem kjære hjem- sto det skrevet i pannen min.
Postkassen sto med åpen munn og hadde spist seg god og mett.
Der lå det pakke fra Bekkas nystartede butikk,
der jeg hadde bestilt et lite skilt og to telysholdere.
En vakker liten overraskelse med lette vinger fulgte med,
og en hyggelig lapp med takk for handelen.
Skuta mi endte i sofaen resten av dagen,
og jeg tente levende lys i alle ender og bauger.
Jeg må lade opp, og finne varmen og motet.
Små gleder kan varme stort, og når de i tillegg
matcher et varmende pledd er det enda bedre.
Jeg lader opp så godt jeg kan, for nå venter nye eventyr.
Der er tusser og troll, magiske drager,
og sjørøvere bak skummende topper.
Jeg styrer kursen mot Peter Pan sin verden, der tro,
tillit og bittelitt tryllestøv er akkurat det man trenger.
Er du der Tingeling? Jeg klapper i hendene og venter spent..
9 kommentarer:
Separasjon/samlivsbrudd krever en lik reaksjon som sorg etter et dødsfall. HEIMEN AS og FAMILIEN AS er ødelagt og sorgen dette medfører krever tid og mange forskjellige faser. Psykologer sier at det tar 2 år før man er klar for å møte verden 100% som seg selv.... og jeg syns det føles riktig det. 2 år er ikke mye med tanke på alt man har invistert, alt man har jobbet for og alle planer som må legges på nytt. Alle rammene for mål og veien dit som må legges på nytt.. og ikke minst legge inn muligheter for at man kanskje må inkludere noen andre etterhvert også....
Det er vanskelige tider, men så... plutselig... etter en tid... så POFF oppdager du at du har ledd og kost deg en hel ettermiddag UTEN å tenke på det..... og da vet du... da v e du at det går veien og at fremtiden er lysere enn man først trodde :)
Nydelige bilder som vanlig her kjære du.. :) Du skulle bodd nærmere, for da kunne du kommet å fått litt kaffe hos meg her, fra min nye kaffebar :) hihi
pssssst: forresten.... nå har jo jeg endret på den kommentargreien vettu.... kan ikke du ta bort den der ordrebekreftelsen da? ;)
Ikke noe lett tid og tilstand å være inne i. Men fra egen erfaring vet jeg det går over og livet vil smile og vise seg fra sitt beste igjen, tro det eller ei. Dine tanker og filosofering er sunne tegn, bare du passer på å se opp og frem, og ikke stoppe opp. Ønsker deg mye glede og varme denne sommeren!:))
Stor klem fra Anne Karin
Så fint du har skrevet.. og jeg kan skjønne dine følelser når du sier at du har nok med å komme fra havn til havn.. "er i samme båt" :/ Jeg har endelig innsett og det jeg trenger er tid og ro.. i ett år har jeg stresset med å bli "bra" igjen, men nå skal jeg prøve å ikke tenke på det, for da går det bare enda lenger tid..
Jeg ønsker deg all lykke til, og gled deg over gode dager, når enn de kommer.. Klem
Føler med deg i denne tiden. Fikk selv livet snudd på hodet for nå snart 10 år siden og er dypt preget av det enda, ikke alt man bare kan riste av seg og ufortrødent leve videre med. Men jeg kom meg på beina igjen, og selv om livet er veldig annerledes nå enn det som var den opprinnelige planen så er det helt greit. Ikke stress og la tiden jobbe for deg. Det blir bedre, du blir bedre, men noen dager har man rett og slett nok med å puste inn og puste ut. *oppmuntringsklem* *♥*
Heisann:)
Nå er det lenge siden jeg har vært innom deg, og jeg ser at det har skjedd ting mens jeg har vært borte! Så synd da, men som det er skrevet over her så går det over...lell om det ikke virker slik akkurat nå!!
Stå på videre, jeg sender deg mange gode tanker:)
Klemmer Ea
Fint beskrevet, har vært der selv en gang, og vet at det nok kommer til å storme en stund, men så plutselig vil du merke smulere farvann. Ta deg tid til å sørge, men vær glad om noen puffer deg kjærlig fremover, gode venner er gull verdt i denne tiden. Jeg ønsker deg alt mulig godt i tiden fremover, jeg er sikker på at reisen vil bli mere spennende enn du tror akkurat nå. Varm klem fra Mona
Du tar utrolig fine bilder og du skriver utrolig fint... :)
Jeg kan tenke meg til at det er en vanskelig tid for deg, og ønsker deg samtidig alt godt i tiden fremover :)
Klem fra meg til deg <3
Hei!
Takk for fin kommentar på mitt prikke-innlegg!:) Ser at du har mange fine prikker selv!:)
Ser også at du går igjennom en del endringer i livet, som sikkert er vanskelige... Håper du kommer deg på beina fort og at livet normaliserer seg...
Klem fra Janni
Så godt skrevet!! Det må være fryktelig tøft å gå gjennom et samlivsbrudd og tar nok tid å stable tanker, følelser og alt sammen på beina igjen, føler med deg.
Hyggelig at pakken min lyste opp dagen litt da :)
Klem fra Bekka
Legg inn en kommentar