Rosablogg - med helt feil fortegn ...

  Phhhh....

Jeg blåser støv av bloggen, for det er på tide å gi den liv igjen. Jeg har et budskap og en historie å fortelle. Historien er min, men jeg tror og håper den kan kan hjelpe noen andre også. 

Jeg ble operert forrige uke, men ikke på den måten jeg egentlig hadde forventet. I går (torsdag 28. November) hadde jeg time på Kongsberg sykehus for en dekompressjon av recess stenose i L4/L5 venstre side i ryggen. 

"Ved dekompresjon gjøres en utmeisling av beinpåleiringer, alle viktige mekaniske strukturer i ryggen bevares. Ryggmargskanalen uthules innvendig, slik at nervene får bedre plass og trykksmertene forsvinner fort. Over 80 % vil ha rask lindring av smerter som går ned i leggene." (Tekst lånt fra Volvat.no)

Tenk så deilig! Tenk så godt å få muligheten til å slippe de plagene som har vedvart i så mange år. Isteden måtte jeg avlyse, og våknet heller til at ryggen nok en gang viste meg en stor finger. 

Jeg kommer nok til å måtte vente noen måneder, men operasjonen jeg foretok forrige uke på Drammen sykehus var mye viktigere akkurat nå. 

Jeg må spole tilbake, for denne historien begynte 1. Oktober. Det var dagen jeg var kalt inn til mammografiprogrammet, og deltok på det for aller første gang. 

Om Mammografiprogrammet

Kvinner mellom 50 og 69 år inviteres hvert annet år til røntgenundersøkelse av brystene i regi av det offentlige Mammografiprogrammet.

Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner. I 2023 fikk 4076 kvinner i Norge brystkreft.

Mammografiprogrammet har som mål å redusere dødeligheten av brystkreft blant kvinnene som inviteres, og oppdage sykdom i et tidlig stadium, der sjansene for mer skånsom behandling og å kunne beholde brystet er større.

Kreftregisteret.no 

Vel... Nå skjønner du kanskje hvilken vei historien min tar?

Jeg tok denne timen bare for å ha gjort det, men fikk overraskende nok innkalling til ny time den 24. Oktober. Dagene frem til den timen var jeg egentlig ganske kald og rolig, selv om jeg jo hadde en tanke om at de kunne ha funnet noe grums. I innkallingen sto det: "mammografibildene som ble tatt av deg 01.10-24 gir ikke tilstrekkelig grunnlag for en sikker bedømmelse. Det er derfor reservert time for en grundigere undersøkelse." 

Var det noe der? Var det bare vanskelig å se noe? Jeg har jo store bryst med masse kjertler, så kunne det være derfor de ville ha meg inn igjen?

Timen kom, og det ble tatt nye bilder. Så ble jeg ble vist inn til et rom der jeg måtte legge meg på ryggen på en benk, med armen over hodet for å ta ultralyd av høyre bryst. Med en gang jeg kom inn i det rommet, skjønte jeg at de hadde funnet noe. Jeg ble tatt imot av en veldig hyggelig sykepleier, før lege og enda en sykepleier kom inn.

 Undersøkelsen foregikk i stillhet, og jeg lå og kikket på skjermen selv også. Jeg så at legen markerte noe og målte. Jeg sa noe sånt som "dere har funnet noe ja?" Og hun bekreftet det. Hun tok biopsi, og jeg så nålen finne målet sitt på skjermen, før hun sa: - nå kommer et lite smell. Hun tok to prøver. Deretter undersøkte hun det andre brystet også. Ikke fordi de hadde funnet noe der, men kun for å ha undersøkt grundig.

Jeg kledde på meg, mens hun fortalte hva de hadde funnet. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde en to cm svulst i det høyre brystet. Jeg ville få svar på biopsien om en ukes tid men hun var ganske sikker på at den var ondartet. Hun ga meg noen brosjyrer om kreftforløp, og da spurte jeg: - er du så sikker? Hun var dessverre det, men 100% kunne man jo ikke være før svaret på biopsien var klart.  

Jeg fikk beskjed om at da ble det isåfall brystbevarende operasjon der de fjernet kun kulen, og stråling etter det.

Kreft? -og i det brystet? Jeg hadde isåfall trodd det var det andre brystet, som hadde vært litt ømt og knudrete til tider. 

Hva om jeg ikke hadde blitt med på mammografiprogrammet? Når hadde det da blitt oppdaget? Kulen lå dypt, så jeg hadde ikke hatt sjans til å oppdage den før den isåfall hadde vokst seg mye større.

 -Og jeg som hadde farget håret rosa i oktober, av respekt for brystkreftrammede. Ikke visste jeg da at jeg faktisk var en av de... 

Her er poenget med å si historien min: Det er ikke alt man kan oppdage på egenhånd, så takk og lov for denne innkallingen. Ta den imot da du får den du også 🩷

Historien min med rosa sløyfe fortegn fortsetter i neste innlegg. Om du vil, kan du bli med på veien min videre. 

Summer wedding

Summer wedding... 

... at Gulskogen Gård 2017. 

The lizzard

“The lizard brain is hungry, scared, angry, and horny.

The lizard brain only wants to eat and be safe.

The lizard brain will fight (to the death) if it has to, but would rather run away. 

It likes a vendetta and has no trouble getting angry.

The lizard brain cares what everyone else thinks, because status in the tribe is essential to its survival.

A squirrel runs around looking for nuts, hiding from foxes, listening for predators, 

and watching for other squirrels. The squirrel does this because that's all it can do. 

All the squirrel has is a lizard brain.

The only correct answer to 'Why did the chicken cross the road?' is '

Because it's lizard brain told it to.' Wild animals are wild because the only brain they posses 

is a lizard brain.

The lizard brain is not merely a concept. It's real, and it's living on the top of your spine, 

fighting for your survival. But, of course, survival and success are not the same thing.

The lizard brain is the reason you're afraid, the reason you don't do all the art you can, 

the reason you don't ship when you can. The lizard brain is the source of the resistance.”

― Seth Godin, Linchpin: Are You Indispensable?

I found this beautiful lizzard at the local pet store. 

Sharing my first post in years with Camera Critters. 

Bzzz...

Life is full of beauty. 

Notice it. 

Notice the bumble bee, 

the small child, and the smiling faces. 

Smell the rain, and feel the wind. 

Live your life to the fullest potential, and fight for your dreams. 

Ashley Smith

See more at:

        

  

             

(Click the button)

Severe ME- awareness day 8. august

ME. Myalgisk Encefalopati. 

Sykdommen de færreste forstår seg på, har respekt for, eller ønsker å snakke om. 

Sykdommen de fleste tror kun er å være "sliten", og at det sitter i hodet.

Selv har jeg skaffet meg moped for å kunne utvide rekkevidden min bittelitt når jeg kan, men det virker som folk tror at nå kan jeg kjøre når jeg vil, hvor jeg vil. Det er så absolutt ikke sant. Jeg har enn så lenge kun kjørt frem og tilbake til butikken som er like ved, og må legge meg ned etter en sånn tur. Har du noen gang tenkt over hvor mange av sansene man bruker på å kjøre? Alt blir forsterket, så lyder, bevegelser, vinden og konsentrasjonen krever masse energi. Energi vi med ME ikke har. Jeg har moderat ME og klarer meg selv, men lever et veldig så ensomt og stille liv. Det visste du kanskje ikke når du ser alt det gode jeg deler via sosiale media? Det er fordi jeg fokuserer på nettopp de små gledene, for de blir uendelig viktige å holde fast i med et sånt liv.

Damen på bildet er en av de tapreste damene jeg kjenner. Jeg har aldri møtt henne ansikt til ansikt, men jeg har møtt henne via FB- som med så mange andre MEd- søstere og brødre. Der andre ikke forstår, prøver nettopp vi å forstå hverandre, backe hverandre opp, gi virituelle klemmer og humor i hverdagen. Den blir faktisk mindre ensom når vi har hverandre, og jeg håper vi en dag blir friske og kan møtes irl. Det er alles ønske.

ME er mer enn å være sliten, og damen på bildet har alvorlig ME. Symptomene hun beskriver har alle vi med denne sykdommen i større eller mindre grad, så det er faktisk mye mer enn å være sliten.
Ta deg tid til å lese det hun skriver. Håper det er flere en kun mine ME-venner som faktisk gjør det.

You're trapped inside your own body. You've lost your friends, your ability to take care of yourself, your independency. You're bedbound in a dark room with sunglasses and ear plugs. For years.

You've lost your life.

Severe ME is no joke. I have no idea how to explain what severe ME actually is to someone who doesn't have a clue. Most of the people who are open about their illness, to their friends, family and on social medias, have mild or moderate ME. You might know this illness is what we call an invisible illness. You might meet people on the street, looking healthy and fresh. People who've spent hours to rest ahead of that trip outside. People who'll spend days in bed afterwards.

But we are also a bunch of people with this illness who are not able to get outside at all. We are not around to tell friends, family or people who we should have been meeting with, about our reality. In fact 25 % of all ME/CFS sufferers are severely affected. Meaning they're house bound, relying on a wheelchair or even bedbound. Like I am.

Some people are so sick they can't tolerate any sound or light at all. They have to be tube fed. They can't move at all and need help just to turn themselves in bed. They can't talk. They are in extreme pain. And they are hidden for the rest of the world. Some of them die.

Some of us with this diagnosis die. Think about that for a while. How often haven't you heard, or maybe even thought for yourself, that ME is just being a little tired. That if we just get it together, we'll be just fine. It's all in our heads.

I tell you what. ME is classified as a serious neurological disorder. In this very moment chemotherapy is being tested - with great results from what I've heard - to help this patient group. When this illness gets severe it starts to affect so many aspects of your body, you can't even imagine.

I myself have over 30 symptoms that I'm dealing with every single month, week, day, hour and minute. I have severe muscle and joint pain, muscle weakness, cramps and spasms, gastronomic trouble, sleeping trouble, sensitivity to light and sound, extreme fatigue, cognitive issues, trouble with talking, disturbed heart rhythm, my lungs often collapse and I'm unable to eat food cause of the life threatening allergic shocks my ME has started up in my body. And these are just a little handful of my symptoms. I am very sick, but there are people who are even more sick than I am.

Can you imagine being 24 years old, having the last 2 years spent in bed watching your life pass by without attending to it at all? While having parents, a fiancé and home care nurses to take care of you? Dress you, wash you, sometimes even feed you and carry you. I bet you can't. You have to experience it yourself to understand. And I absolutely hope you never will. I don't wish this upon my worst enemy.

But what you can do is to educate yourself. Gain knowledge about this serious condition, and meet people with the respect they deserve. Maybe even share your knowledge with some of those stigmatizing people who spread fake rumors about this illness. Knowledge is power. And it's also the first step in the right direction to figure out what's causing this awful illness and hopefully find a cure.

I am one of those people in that 25 % group severely affected. One of those who are bedbound, unable to eat. Unable to take care of myself. But I am able to raise my voice through this post on social medias.

Tomorrow is the international severe ME day. And I raise my voice for myself, for all of us in that 25 % group and most of all to remember all of those we've lost to this awful disease.

It took me several weeks to write this post. Please don't let it be for granted. Take a 5 minute break from you busy life to educate yourself about severe ME. Or at least remember some of what you've just read here and meet the next ME patient in your life with respect and a bit of understanding. That's what we wish more than anything.

Thank you for taking the time to read this.
Love and light to all of you.

<3 span="">
-MG

Link til Graham`s Univers om du ønsker å følge henne.

Livingroom by ellos

Rikt er det menneske som har en dollar mer enn det kan bruke.

Bernard Baruch

-Og hadde jeg måttet bruke alle pengene jeg ikke har, og dermed ikke kan kan bruke på å innrede stuen min kun fra Ellos hadde den inneholdt dette. Oh deilige drøm... :)

Lenestol Sandy med fotskammel, sofa 3 seter chesterfield. bord Dagmar, bomullsteppe madison

Stroppelengde linvoile, poster Louis, taklampe Odisha, ullpledd Josef

Putetrekk Ella,  Bordlampe Alvin, lysestake Linnea, Putetrekk Junie, Poster Ulrika Eleonora, puteterekk Kimi

Fat og krukke Allison, krakk Ture, duftpinner

Timeglass Monza, vase Leeds, hylle Morris, bordlampe two of us, krukker Aless

kubbelys led, Brett Kindly, Skjermvegg Snidad, Boks Kindly, Lyslykt Printed Handcut Glass Votives

Fat Leaf, ampel Porto, pute Tina, veggklokke Time, krukker Flower

Godt det er gratis å vindusshoppe, men åh- så moro det hadde vært å faktisk kunne møblert en stue med nettopp disse tingene. Jeg dagdrømmer kun, men siden jeg deler fra en internettside merker jeg dette innlegget som REKLAME. 

Kunstneren Tor Rafael Raael

No great artist ever sees things as they really are. If he did, he would cease to be an artist.

- Oscar Wilde

Denne spennende Drammenseren er stort sett selvlært, men har også blitt skolert hos Stojan Minev i forhold til anatomi og malekunsten generelt. Kunstneren er autodidakt, og arbeider med tegning, maling og keramikk, samt digitale media.

Jeg kjøpte selv dette bildet "gyldent hus" via en auksjon hos Fineart i fjor. Jeg elsker den litt dystre og samtidig drømmende streken.

Bildet under har jeg falt fullstendig for...

Han har et helt herlig blikk for det litt bisarre fra en spennende fantasiverden.

Bildene er lånt med tillatelse via Fineart og kunsterens egen hjemmeside, tor-raael.com. 

(Innlegget merkes som REKLAME, selv om jeg kun deler av egen interesse.)

My Persian bully queen :D

As every cat owner knows, nobody owns a cat. 

Ellen Perry Berkeley

She`s mine, but I`m definitely hers too. 

At my previous critter post I showed you my dog and my other cat, so the young Persian bully deserves a post of her own :)

Traditional persian 

Linking up at:

                

Kunstneren Øyvind Myhre

Painting is just another way of keeping a diary.

- Pablo Picasso

Det er alltid like spennende å finne kunstnere som treffer en nerve, og Øyvind Myhre er en av dem.

Det er faktisk et helt år siden jeg delte et kunstinnlegg sist, så nå er det jammen meg på tide igjen. Jeg skal prøve å få delt et nytt kunstinnlegg den siste torsdagen i måneden resten av året. 

Alle bilder er lånt med tillatelse fra Fineart. Se mer av kunsten hans her. 

(Innlegget merkes som REKLAME, selv om jeg kun fremmer kunst av egen interesse.) 

Smile...

... It`s

Click the button for more yellow pictures.