9. okt. 2012

Hvil i fred lille Spooky..

Min skyld.. Min skyld.. Min skyld..

Tankene raser av bildet jeg har i hodet. Det var min skyld.

For litt siden fikk jeg et lite Monster i hus, og kort tid etter fikk jeg en liten albino av samme slaget. Monster er en ørkenrotte, og ørkenrotter er flokkdyr. Målet mitt var hele tiden å ha to eller fler, for jeg ønsket såvisst ikke et dyr som ikke skal ha det godt. Disse småtassene kan faktisk sørge seg ihjel om de lever ensomme liv, og sånt dyrehold ønsker ikke jeg.

Jeg hadde jobbet en hel dag med å lage tilvenningsbur så de to skulle bli godt kjent, før jeg skulle forsøke å slippe de sammen med tiden. Jeg tenkte sikkerhet i alle ender og bauger, bendte hver minste lille spisse kant bort og vekk, og sydde nettingen fast til plasten med ståltråd.

Tilvenningsbur

De skulle kunne grave ganger, ha gjemmesteder og kunne klatre. Plassen var liten, men likevel stor nok til å kunne være i fred og snuse på hverandre. Vannflaskene boret jeg hull til så de ikke skulle kunne gnage dem istykker, og jeg plasserte noe tungt på lokket hver kveld så ikke katten skulle kunne bli for nysgjerrig og klare å få tak i de to små.
Tilvenningsburet skulle være en midlertidig sak, der jeg byttet plass på de to hver dag. De skulle bli kjent uten å danne sitt eget territorie, og målet var et annet bur sammen til slutt. Planen var å få tak et stort akvarie etterhvert så de skulle få det optimalt. Jeg ville at det skulle fungere, og gjorde det jeg hadde lest meg frem til for å få til tilvenningen.

 Ørkenrottene var to hvidt forskjellige skapninger. Monster hadde gjemt seg under flisen hver dag den tiden han bodde her alene, mens den lille albinoen Spooky var nysgjerrig fra første sekund. Det tok kun få dager før Monster begynte å etterligne oppførselen til den nysgjerrige naboen sin, og etterhvert klatret begge velvillig frem for å spise av hånden og få litt kos. Det var godt å se, og gjorde meg varm om hjertet.
Fredag satte jeg en annen boks med flis i badkaret, og forsøkte meg på første slipp av gutta sammen. Monster var redd og forsøkte gjentatte ganger å hoppe ut av boksen, mens Spooky var nysgjerrig - som vanlig.


Var det et håp.?

De hilste en bitteliten stund, men så gjøv Monster løs på den hvite "broren" sin. Jeg tok de fra hverandre et par ganger, og måtte ganske så kjapt gi opp. Det var ikke lek, men alvor. Raringene sloss da de var sammen, men de la seg så tett inntil hverandre de bare kunne ved gitteret senere om kvelden. Kunne det være et håp? Første forsøk var over, men da var det å fortsette prosessen igjen om en uke.

Den uken skulle aldri komme..


Bittelille tillitsfulle vennen, som faktisk lå oppå flisen og sov..


Siden de to gutta flyttet inn i Huldrelevenet, har jeg tittet inn til de flere ganger om dagen. Jeg lå syk i går, og hadde kun sett til de en gang tidligere på dagen. Synet som møtte meg da jeg tittet innom på kvelden var sjokkerende. Spooky var død. Nesten halve kroppen hans var utrolig nok presset gjennom gitteret inn til Monster og han var blodig og stiv. Jeg fikk totalt sjokk og ble fullstendig handlingslammet en stund. Jeg gråt og gråt, og så fort jeg fikk summet meg, slapp jeg Monster inn i det store buret. Det eneste som raste i hodet var at jeg ville kvitte meg med han så fort som mulig. Synet av hvordan Spooky var behandlet var forferdelig, og all skyld gikk til det lille monsteret.

Så kom fornuften.. Min egen skyldfølelse. Jeg forbannet meg selv for å ha brukt hønsenetting, selv om jeg hadde lugget og dratt i den i alle kanter - nettopp med tanke på om de kunne komme gjennom på noe vis. Jeg hadde testet, men ikke klart å vippe hullene såpass at jeg trodde noen av de små skulle kunne få det til. Likevel vet jeg jo nå at hadde jeg ikke brukt denne typen netting, hadde heller ikke dette skjedd.. Han hadde ikke kommet seg så langt inn, og de hadde ikke kunnet sloss så tett. Jeg vet jo heller ikke om de sloss fordi han satte seg fast, eller om han satte seg fast fordi de sloss. Jeg vet jo egentlig ikke om han faktisk satt fast, eller om det virket sånn fordi han var stiv da jeg fant han. Spørsmålene raser, men uansett hva svaret er tenker jeg:
Min skyld..
Det var faktisk min skyld.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg beholde Monster, og håpe at han vil trives som einstøing?
Bør jeg gi han bort til noen som har flere ørkenrotter, få flere selv og sette buret hans så han i det minste kan se andre av sin art, - eller er det mest humant å avlive han..?

For meg har alle dyr like stor livsrett, og det var utrolig vondt å miste den lille tassen på denne måten. Jeg trenger tips og råd av noen som forstår, og jeg ber alle om å spre ordet om å ikke bruke hønsenetting, men heller benytte sikteduk om du skal lage noe selv. Jeg lærte på en forferdelig grotesk og trist måte, og vil definitivt ikke at andre skal oppleve det samme. Jeg skulle gi den lille albinoen et godt hjem og sviktet..

7 kommentarer:

Husmannsplassen i Hidlesundet sa...

Nei, stakkars deg! Du må ikke føle skyld. Du ville jo bare gjøre det beste. Kjemien stemte nok ikke helt mellom disse to. Og Monster har gått etter sitt instinkt.

Det ble en god og underholdende lesing, i alle fall:-)

God klem fra Hjørdis

Anni sa...

Åh, vad jag lider med dig! Förstår precis hur du känner!
Jag som bara skulle kika in på ditt måndagstema och så fastnade jag här ...

Kram!

Cassandra sa...

Å så forferdelig trist da.
Jeg har dessverre ingen anelse om hvordan det er med ørkenrotter, det eneste jeg kan om de er at de gnager på ledninger (bitter lærdom en gang jeg passet to)
Håper du finner ut av det, lykke til

Torill Celine sa...

Du da, du må ikke tenke at det er din feil. Det må være noe galt med Monster.. Men ikke sitt med skyldfølelse, det der kan skje med den beste, selvfølgelig er det ikke noe koslig å se noe sånt, men sånt skjer :(
Er her om du trenger det!

En rosa fugl sa...

Utrolig trist å lese. Du bør likevel ikke føle skyld. Ørkenrottene handler etter instinkt. Ikke etter menneskers fornuft. Noen dyr går bare ikke sammen. Marsvina mine går sammen fordi de er søster. Men som søstre krangler de iblant. Instinkt som sier til hverandre at de bytter plass på å ha makt. Tenker at ørkenrotter gjør det samme. Plass i buret, hvem som er sjef o.l. Kanskje to ørkenrotter fra samme kull går bedre sammen? Du har sikkert lest deg mer opp om ørkenrotter enn det jeg har gjort.

Ikke gi opp! Kanskje Monster kan få en annen venn? Snakk med ørkenrotte-dyktige mennesker, enten hos veterinær eller dyrebutikk eller på ett eller annet forum her på internettet.
Skulle jeg ha hatt flere marsvin ville jeg hatt to ordentlige bur i startfasen. Da vet jeg at de ikke kan skade seg. Du sviktet ikke. Minn deg selv på det. Man kan ikke styre dyrs instinkter. Man må prøve og feile, selv om dyr dør. Du gjorde det du kunne. Prøv igjen. Monster fortjener en ny sjanse til å være sammen med sin egen art.

Mange klemmer sendes din vei!

vero sa...

desverre sånt som kan skje :(

men ikke klandre deg selv! det er tydelig at du er en dyreelsker! og du har gjort mye mer enn noen andre ville gjort for dyrene dine!
stå på :)

kle fra vero

Desirée sa...

Huff så forferdelig, måtte gråte litt nå....
Jeg elsker dyr, og dette ble for mye for meg. Skjønner deg så godt.
Hvordan gikk det med lille Monster?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...