25. jan. 2011

Novelle: Ferden

Mannen går bortover den grusede landeveien. Veien frem er lang, - så lang at han ikke ser enden på den. Han bærer med seg to tunge kofferter. En i hver hånd, så store at de subber i bakken. Ansiktet viser ingen spor av tyngden, men skrittene og den lutende holdningen viser tydelig sitt språk. Selv om ansiktet ikke fortrekker en mine, dukker svetteperlene frem i pannen hans. En renner ned mot kinnet, forbi øret, og stopper der kinnskjegget ender. Skjegg som er varmt, krøllet og støvet av lang tids marsj. Det er ingen tvil om at det er en tung bør han bærer, men han fortrekker ingen mine.


Vinden suser lett forbi, stopper opp og snur seg mot han.

Hvor skal du? hvisker den.

Mannen går tvers igjennom vinden og sier ikke et ord.

Vinden blåser mykt foran han, og spør igjen.

Stopp opp og gi meg litt tid. Sett fra deg børen, så skal jeg gi deg pust og støtte videre på ferden.

Mannen går tre skritt til, så setter han koffertene ned på bakken. Knokene er hvite av det harde grepet, så vinden stryker lett om hendene hans så han lettere får sluppet tak. Den virvler rundt børen for å se om den finner en sprekk. Den er nysgjerrig på innholdet, men finner ingen sprekker å smyge inn i.

Mannen får et smertedrag over ansiktet, men det forsvinner like fort som det kom. Kun et lite glimt ser vinden, så er det borte igjen.

Hvor skal du? puster vinden.

Jeg skal leve, svarer mannen, med blikket ned mot grusen.

Hva bærer du på? spør vinden igjen.

Livet mitt, svarer mannen. Blikket søker fortsatt mot grusen.

Vinden suser en runde rundt mannen, og sender en varm bris mot kinnet der svetteperlen størkner. Den løfter haken hans, så blikket søker mot enden av veien.

Er det tungt? spør vinden.

Mannen sukker, og skuldrene faller sammen. Tyngre enn det noen gang har vært, svarer han.

Lukk de opp så jeg får se, puster vinden.

Mannen nøler, men gjør som vinden ber om.

Koffertene legges ned på bakken med et hardt dunk. Tyngden får støvet til å virvle, og vinden holder pusten. Den vet at om et støvkorn legger seg feil nå, så vil koffertene forbli lukket.

Remmene åpnes med stive hender. Hender like stive som læret i remmene.

Vent, sier vinden. Fortell meg først hva som ligger i det du nå er i ferd med å åpne.

Mannen får en irritert nyve i pannen, men stemmen er fortsatt lav og behersket.

Sa jeg ikke det var livet?


Jo, svarer vinden, men hvilken del av det?

Begge koffertene inneholder hele livet til nå, og deler av fremtiden, svarer mannen. Det er derfor de er så tunge.

Hvordan kan vekten av fremtiden bære så tungt? spør vinden.

Fordi jeg vet den er det, svarer mannen. Blikket er nå festet på remmene som holder lokkene på plass.

Ingen kan gi en annen en fremtid og vise hva den innebærer, tenker vinden, men sier det ikke høyt. Så stryker den lett om hendene til mannen, og hjelper han med å åpne de stive remmene.

Koffertene åpner seg med et kaldt gufs, og vinden ser ingen lys der nede. Det lukter innestengt sorg, og fremtiden ligger helt i bunnen av dem begge to.

Pakk om, sier vinden. Legg fortid og fremtid på grusen, og la kofferten lufte ut en stund. Du har godt tid, for veien er så lang som den er.

Mannen gjør som vinden sier, og minnene fra fortiden får igjen støvet til å virvle.

Sorter nå minnene i bunker, puster vinden. Legg sorger i en bunke, og gleder i en annen.

Mannen gjør som vinden sier, og bunken med sorg vokser seg større enn han selv. Hendene skjelver etter hvert som han berører hvert minne, og ansiktet veksler mellom glede og drag av smerte.

Vinden smyger over hodet på mannen, og betrakter han ovenfra mens han sorterer. Den ser ned på en stor og sterk mann som legger minner om valg, konsekvenser og øyeblikk han ikke har rådd over i bunker. Den merker seg at bunken med sorger vokser som et berg, mens gledene er få.

Vinden ber nå mannen legge fremtiden frem, og legger merke til at denne bunken legges på samme side som sorgene. Bunken er like grå og støvet som veien mannen står på.

Da mannen er ferdig, trekker vinden seg på nytt ned, og stiller seg foran han.

Hvorfor er bunken med fortidens gleder så liten? Puster den.

Fordi det er sånn livet har båret meg, svarer mannen.

Hvorfor er fremtiden så grå og diffus? Spør vinden igjen.

Fordi det er det fremtiden viser meg, svarer mannen.

Bland bunkene, og sorter de på nytt, puster vinden mot øret hans. Denne gangen åpner du boksene de ligger i, og minnes både små og store gleder. Et smil, et godt ord, et syn, en god opplevelse. Dykk dypere ned i koffertene, og finn det som ligger i de gjemte lommene.

Det er tungt, svarer mannen. Skuldrene synker sammen, og vinden ser inn i barnet i han.

Gjør det, puster vinden. Gjør det, og du vil se.

Vinden stiger igjen over hodet på mannen, og ser han raserer alle bunkene til kaos. Sorger og gleder, minner, fortid og fremtid ligger som en stor vase rundt han.

Hendene skjelver fortsatt, og minnene strømmer på. Det er tungt, men mannen sorterer i flere bunker nå. Små og store gleder i hver sin bunke, små og store sorger i andre. Fortiden finner sine plasser, og fremtiden når den samme høyden som tidligere.

Vinden stuper ned i koffertene og renser de for støv. Ny luft kommer til, og fortidens stank luftes ut. Mannen sorterer med stødigere hånd nå, og vinden ser at bunkene tar nye former.

Hva gjorde du denne gangen? Smiler vinden.

Jeg åpnet selve sømmene i koffertene for å grave frem alt, svarer mannen.

Hva fant du? Spør vinden.

Jeg fant støvkorn av bortgjemte gleder, svarer mannen. Nå ser han opp på vinden, og sammen tar de et nytt blikk på bunkene. De med sorger er sammenlagt like stor som før, men gledesbunkene har vokst seg langt forbi.

Ser du? Sier vinden. Da du gravde dypt nok fant du sannheten.


Legg nå de store sorgene i bunnen av koffertene, og la de små ligge igjen i grusen. Så legger du både store og små gleder på toppen.

Mannen gjør igjen som vinden sier, men det er tungt å la noen av sorgene ligge igjen.

Hvorfor er det så vanskelig? Spør vinden. Det er ikke alle sorger man skal gå og bære på.

Mannen ser på vinden, og hodet nikker umerkelig til svar.

Da han er ferdig med å pakke fortiden, spør han vinden om hva han skal gjøre med fremtiden.

Jeg kan ikke gi deg fremtid, svarer vinden, men ingen skal tynges av en fremtid de ikke vet noe om. Pakk ned det du er sikker på er fremtid, og la resten ligge igjen i støvet.

Hendene graver seg ned i bunken, og plukker opp en liten del han fordeler på toppen av hver koffert. Remmene lukkes, og han løfter koffertene opp. De er fortsatt tunge, men børen har lettet betraktelig.

Jeg har gitt deg pusterom, men børen har du selv lettet. Fortsett nå, og husk å løfte blikket. Veien kommer ikke til å være like rak hele veien, men vil inneholde avstikkere du får valget om å ta, tunge bakker, og elver du må bygge broer over for å fortsette ferden. Jeg vil følge deg, og stoppe deg opp igjen om jeg ser du bærer like tungt en annen dag. Da vil jeg igjen be deg om å sortere innholdet, og igjen gjennomsøke sømmene i dypet.
Vinden stryker om kinnene til mannen, og visker de siste ordene mykt før den legger seg til ro.

Mannen vandrer videre med en ny spenst i kroppen, og ryggen rak. Grepet om koffertene er fortsatt hardt, men børen har lettet.

Først da vinden ser mannen som en liten prikk i horisonten, løfter den seg opp og gjør et kraftig kast langs bakken der de små sorgene og den usikre fremtiden til mannen ligger igjen. Den virvler opp støv og grus, og feier den tyngende børen bort. Alle spor er forsvunnet, og vinden legger seg tålmodig til ro. På vent - til neste ferdamann krysser dens vei.

24. jan. 2011

Eplaforelskelser :)

- og en fornuftig byttehandel på slutten her. ;)

Noen ganger er det deilig å drømme seg bort i materielle ting, og bare flyte ut i litt "vindusshopping", og på epla er det veldig lett å la seg flyte med. Her er min liste over noe som bare er drømmerier, og noe som faktisk kan bli shoppet etterhvert. Må bare tenke litt først.. ;)

La du merke til at salt og pepperbøssene var merket med "solgt"?
Det er fordi jeg har foretatt mine to første eplakjøp, og disse var et av de.
Det andre var dette metallskiltet:

Er så fornøyd! =D

Jupp, noe selges, og noe kjøpes, men regelen "to ut og en inn" er overholdt. ;)

I dag ble det et overraskende bytte mellom meg og en venninne som var veeeldig fornuftig. Se bare på lille venn her:

Vi har fått kløvsele! Det beste av alt er at den passer til begge hundene, så nå blir det en tilvenningstid så de kan få bære litt etterhvert på tur. Lille venn var så absolutt ikke fornøyd, og hadde stor skepsis i blikket. Vi tok en bitteliten kveldstur der jeg lokkeluret han med meg først, så da gikk det sånn passe greit etterhvert.
Hun som hadde den hadde tenkt å bare gi den bort, men jeg fant to ridebukser som datteren hennes forhåpentligvis kan bruke. Hurra! =D

Har du gjort en god byttehandel i det siste mon tro?

22. jan. 2011

Novelle: Fragmenter

Hun sitter på en berghylle i skogen og ser ned på sitt lille rike. Sitt? Nei så absolutt ikke. Alt er kun til låns, tenker hun. Verden er ikke min.
Kulden biter i ansiktet, og dampen fra munnen danser som små, disige dotter foran øynene hennes. Hun suger den giftige røyken inn i lungene i dype drag. Kjenner det stinge i brystet. Ikke av vellyst, men av ubehag. Et trekk igjen, så sneiper hun giften i snøen.
Blikket vandrer mot horisonten langt der borte. Hvordan er livet der? Hvilke skjebner ligger på den andre siden av dalen? Hvert liv er unikt, likevel så like. Alle har, eller har hatt noen de holder kjær. Alle har sin del av sorger og gleder, men ingen kjenner hennes.

Hun merker hun holder en bit av en liten gren i hånden. Kjenner den er ru og kald. Lar den vandre fra hånd til hånd, mens blikket fortsatt sveiper det vakre landskapet. Hun ser, men ser likevel bortenfor og forbi. Hun ser inn i seg selv, og liker ikke det hun ser. Brynene rynker seg, og hun lar tankene vandre. Kulden biter i kinn og sjel.

Hun lever og ånder, - men ikke for seg selv. Den hun er innerst der inne er trygt i bur, og får ikke slippe fri. Kroppen er buret, og sjelen er låst. Hun begjærer livet, men livet er tomt. Pusten går av seg selv. Pusten kroppen trenger for å leve, men sjelen er låst. Vekk meg, tenker hun. Vekk meg før jeg dør sakte i et liv jeg ikke har levd.

Hun er omringet av mennesker som bryr seg om, og hun har det hun trenger. Likevel higer pusten og sjelen etter mer. Fragmenter av livet hun trenger for å leve. Adrenalinet som ikke finnes. Dagene sniker seg inn, klamrer seg fast, og spinner en fast kokong rundt hjertet hennes. Hun skriker ut et rop ingen hører. Lydløst, men likevel så det rister i kroppen hennes. Ingen vet. Ingen ser hvordan hun slites i stykker. Utenpå finnes en maske i et så sterkt materiale at ingenting kan slite det i stykker. Wonderwoman. Flink pike. Øm, god, snill og hjelpsom. Alltid smilende tilstedeværende. Slipp henne fri, for hun vet ikke hvor lenge hun kan holde pusten uten å drukne. Huden er kald, men sjelen brenner. Sjelen hun ikke lenger føler at hun har.

Pinnen i hendene er plukket i fillebiter, og hun kaster den fra seg. Blikket sveipes nok en gang ut mot horisonten, og ut av seg selv. Ut av sjelen, og inn i verden. Hun reiser seg opp, rister av seg selvmedlidenheten og vemodet. Det skal få ligge igjen på knausen der oppe til neste gang hun trenger det. Smelte i snøen til ingenting, så hun igjen kan leve i den ytre verden. Det lydløse skriket har forstummet, og hun tar fatt på veien ned fra fjellet mot byen. Lysene lokker med sin varme glød, og øynenes sorg blekner. Et lite smil krummer seg om leppene hennes der hun kjenner varmen fra gangen spre seg i kroppen. Kinnene brenner, og kroppen er varm. Pusten går taktvis med bena. Jo visst lever hun, om enn i et lånt liv.
Fingrene plukker ned i lommen, og finner den halvvåte røykpakken. Hun har kun to igjen, og må huske å kjøpe ny på butikken. Dagens handleliste overtar tankene. Pusten går i takt med skrittene, og den vante hverdagen siver inn. Snøen smelter sakte på bergknausen, og tankene blåser bort med en mild bris. Smil, tenker hun. Husk alltid å smile.

Tankene får fort overtak igjen, Et ordtak surrer som et mantra gjennom hodet hennes; Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest. Hun trenger det sårt nå, men først må hun lære å elske seg selv. Vel framme i enden av bakken, setter hun seg i bilen og vrir om tenningen med vant hånd. Hun setter bilen i gir, og triller sakte ut av snøen, ned mot hovedveien. Den siste pinnen ledes mot munnen, og det klikker i en lighter. Hun må huske å kjøpe røyk. Masken og blikket bak møter henne i speilet. Smil, husk alltid å smile.

Inspirasjon:
Evanescense: Bring me to life

19. jan. 2011

Tankevandring

Har du lyst har du lov til å spille av Evanescense sin Hello mens du leser.


Luft. Både sinn og skinn skriker etter luft. Kroppen knaker, og hodet er fullt av bomull. Hva gjør man med sånt? Da tar man med de firbente og går på tur. Ingen trykkende vegger som sperrer, bare gnistrende hvit snø, høy sol og høy himmel. En postkortvakker, surrealistisk verden jeg fanger i linsen.



Ingen andre enn skogens dyr hadde gått her på en stund, så de firbente og jeg satte dype spor i skaret snø. Planen var en tur ned til elven, men da snøen satte en naturlig stopper gikk vi en annen vei.
Jeg ville se vann, og høre elven flomme.


Varm solbergsaft til meg, og snusing og snølek for hundene.
Akkurat hva vi trengte, alle tre. Ro, tid og luft.


Vi kom oss aldri ned til elven, men måtte snu denne gangen også. Når det ene benet knekker og knaker mer og mer, er det på tide å lytte til fjellvettsreglenes "snu i tide"- selv om man ikke er til fjells. Noen ganger er det allright, andre ganger ikke. 

Dagens tankevandring avsluttes med gårsdagens hjortebilde, og gumlende hester i luftegården. Bomullen sitter fortsatt tettpakket i hodet, men jeg lar den forbli så lydene blir ullne. Noen ganger er nemlig det også allright.

Tusen takk for turen kjære skogstrollene mine. :)

16. jan. 2011

Søndagsmusikk :)

Noe rocka og noe rolig. :)

Breaking Benjamin- Diary of Jane

Breaking Benjamin- So cold

Eels- I need some sleep

Marie Digby- Feel

Eminem ft. Rihanna- Love the way you lie

Bullet for my valentine- Tears don`t fall

10. jan. 2011

Jul og nyttår 2010

Først og fremst:
Godt nyttår alle sammen! =D

Siden det er så lenge siden jeg har blogget, bør du belage deg på en storm av en billedkavalkade her.
Du er hermed advart. ;)

Starter med en skjønn premie jeg vant i julekalenderen til Namaste:
En herlig, heklet klut, og to skjønne kort som står og pryder arbeidsrommet mitt.
Tusen takk Namaste! =D
Et lite glimt fra en rolig førjulsfeiring hos svigerforeldrene mine.

Gaver har blitt delt ut og mottatt i hytt og gevær, og en julestrømpe til min yngste niese ble kreert i kjapp tid før julaften. Stappet med rosiner, en bamse og hjemmestrikkede spiralsokker. Håper den kan gi glede i mange år fremover.

Lille julaften tok vi sauene inn. Vinteren har vært hard og kald, og selv om de har eget hus og gå inn i, valgte vi å ta inn den lille flokken da kjelebukken Jack var syk. Han pustet og peste, og det pep dypt i brystet hans. Gode Jack, som ble kasterert og beholdt fordi han var så god og spesiell. Godgutten måtte bøte med livet dagen før dagen da alle skal være glade, og tårene rant i strie strømmer hos meg. Alle de andre er heldigvis friske og raske, så nå blir de inne til kuldeperioden og de store snøfallene er over. Heldigvis er de en fin gjeng som fordelte seg selv i de forskjellige båsene. Ulla (til venstre) og Snøfrid (i midten) fikk egne båser, mens de fem andre deler en stor bås. Gode lille flokken sin det.



Hver krik og krok ble julepyntet denne kvelden, mens Råtassen var og hentet sønnen min. Tre hjemmelagde julestrømper ble stappet til randen og hengt i gangen på vent til julemorgenen.  Kjente du igjen figuren? Jovisst er det Nemi. Måtte jo ha favorittfiguren på strømpen min. :)

Julaften ble feiret med fullt hus av både to- og firbente hos søsteren min. Nissen kom også, og jeg var merkelig fraværende da nissen var på besøk. Hmm.. ? ;)



Rolige, tankefulle romjulsdager, der både Råtassen og jeg ble mer og mer syke. Vi hostet og harket i takt og utakt, og i morgen blir det doktorbesøk for min del.

Hjorten sees daglig fra inngangspartiet vårt, og en iskald ettermiddag tok jeg med kameraet opp til fòringsplassen. Stø på hånden var jeg ikke (host host), så bildene egner seg visst best i collage.

Vi var bedt bort i stort selskap nyttårsaften, men det gikk jo ikke med de sjuklingene vi hadde transformert til. Man kapitulerer vel ikke fullstendig for det? Neida, på med stasen for feiring for to.

Sa jeg to..?
Vi inviterte venner som basillusker ikke biter på, og dekket for seks. Tanken var å la hundene sitte til bords med oss, Bip (tøydukken) og Spiff (gummifiguren med stivt blikk). Siden hundene har mer hundeskikk enn folkeskikk (dvs. de nektet fullstendig å sitte på stoler), tok Råtassen et krafttak og inviterte Nemi og Ole Brumm på tampen. Se så! Fullsatt bord for folk med feberfantasier.


Alle mann alle fikk kalkun må vite. :)

Stjerneklar himmel! Alt av raketter og bomberier som knallet og smalt over dalen ble behørig overvært med tindrende øyne. Fjorårets ordtak av Råtassen var "da sier vi det sånn". Veldig greit å bruke om man sitter fast i en diskusjon, eller overhode ikke blir enige.
Årets ordtak er "vi blir jo ikke yngre med åra". Vet ikke om jeg liker denne helt, men den er allerede godt brukt inn i det nye året. Da sier vi det sånn.

Spiff og Bip tålte visst ikke feiringen og endte opp i grøfta. Det var ikke så lett å finne rømlingene, men med den gode, store lykten jeg fikk av Råtassen til jul ble verden opplyst, og vi fikk de i hus. Der ble de plantet i sofaen da Råtassen fikk den geniale planen å sette på singstar. Lett å synge uten stemme liksom, men konkurranseinstinktet var større enn størst, og jeg banket han ned i støvlene. Må nok innrømme at jeg pustet som en blåhval mellom sangene, men det gikk da på et vis. Skal vel ikke gruble så stort på om jeg er ekstremt tonedyktig, eller om han er fullstendig tonedøv.. ;P



Vinteren rusler videre på sitt vakre vis inn i det nye året. En dag av gangen er fortsatt mottoet mitt, og grubleriene fra fjoråret fortsetter. Desember var en merkelig måned på mange vis, så jeg håper at alt det gode har fulgt med inn i det nye, og at alt grumset har stoppet opp på dørstokken og smeltet der.

Huset er ryddet for julepynt for lengst, og ryddemanien fortsetter. Ting som er stuet bort i skuffer og skap og ikke er i bruk kastes, gis bort, eller legges ut for salg. Tre vakre gamle kaffeserviser leter snart etter nye hjem. Bilder kommer i neste innlegg, så er du glad i vintagesaker så følg med. :)

Håper du får en god uke!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...